Sammenhenger mellom styreform, rettsstat og menneskerettigheter

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Harald Henden

Samtidig sier merkelapper lite om innholdet. I monarkier som Belgia og Norge er det i praksis ikke kongene som styrer, men statsministrene. Og det finnes mange republikker hvor den samme mannen velges til president i valg etter valg uten at det er andre å stemme på. I det siste tilfellet har vi et diktatur (enmannsvelde), mens både Belgia og Norge er demokratier (folkestyre). Noen ord for styreform er altså formelle, andre begreper viser mer til det som skjer i praksis. Eksempler på formelle begreper er monarki og republikk, mens navn som demokrati og diktatur er intimt knyttet til hvordan de politiske prosessene i et samfunn faktisk foregår. Dessuten viser de til moralske vurderinger av det som skjer, vi sier for eksempel at en ordning burde være "mer demokratisk", og da holder vi opp en ideell beskrivelse av noe som kanskje ikke finnes noe sted.

Mye av innholdet i demokrati og diktatur som styreformer henger tett sammen med begreper som "rettsstat" og "menneskerettigheter", som nettopp er ord som viser til hvordan det politiske liv i et samfunn foregår eller bør foregå. Både rettsstat og menneskerettigheter viser til et rammeverk av regler og normer som må legges til grunn for styringen av samfunnet om det skal bli et demokrati.

Med rettsstat mener vi at det de styrende foretar seg, og alt staten gjør, må ta utgangspunkt i lov og rett. Alle statens representanter, i skole og i helsetjeneste, i ordensmakt, skatteoppkreving og så videre må alltid vise til et lovlig fattet vedtak når de griper inn i livet til landets borgere. Rettsstaten kan like gjerne defineres ved å se på hva den ikke er, som for eksempel når en sittende president ikke lar andre stille opp i valg, når politiet arresterer noen uten å oppgi grunn, når man må betale en skatt som ikke er bestemt i en lov, eller når regjeringen bestemmer hva domstolene skal lande på i en sak. Da står vi overfor et vilkårlig og rettsløst styre.

Grunnlaget for en rettsstat er at styret hviler på lover, og at staten er delt opp i uavhengige makter som hver for seg lager lover, styrer og dømmer. Statsmakten i en rettsstat er delt i tre: en nasjonalforsamling som gir lover, en utøvende myndighet som setter lovene ut i livet, og endelig rettsvesenet. I en republikk vil den utøvende makten ligge hos en president som er direkte valgt av folket, og ministrene er presidentens sekretærer. I Norge og andre europeiske kongedømmer er det en statsminister som styrer i kongens navn.

Alle eksemplene på mangel på rettsstat vi så på over, er samtidig gode eksempler på brudd på menneskerettighetene. For med menneskerettigheter mener vi et sett lover og regler som definerer hvordan statene kan og bør behandle menneskene som bor i landet. Til forskjell fra allminnelig lov og rett gis ikke menneskerettighetene av nasjonalforsamlingene i et land, men gjennom et sett traktater (avtaler) mellom stater. Traktatene (eller konvensjonene) setter rammer for statens maktutøvelse på forskjellige områder, som politikk, juss, helse, utdanning, arbeidsliv og kultur.

Bestemmelsene er gitt i form av rettigheter som den enkelte borger har krav på uansett kjønn, religion, språk og etnisk tilhørighet (rase). De tilhørende pliktene ligger hos staten, som må sørge for å lage og overholde de lover som trengs for å oppfylle disse rettighetene og iverksette nødvendige tiltak. Det står ikke noe sted at et land må være demokratisk eller være en rettsstat, men det står at alle har rett til å velge og å bli valgt, samt at alle er like for loven. I praksis legger dette sterke demokratiske føringer på den styreformen et land velger. I menneskerettighetssystemet er det staten som dømmes for brudd på loven, det vil si for at nasjonal lovgivning eller rettspraksis ikke er i samsvar med internasjonal lov.

Som et internasjonal rettssystem inneholder menneskerettighetene to store konvensjoner om henholdsvis sivile og politiske rettigheter (KSP) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (KØSK). Til disse hører et sett overvåkningsmekanismer der alle stater som skriver under (ratifiserer), forplikter seg til å bli vurdert av en ekspertkomité om hvordan det går med oppfyllelsen av rettighetene. Arbeidet med å gjennomføre konvensjonene er en del av FNs mandat. Dermed er alle verdens land forpliktet til å respektere og fremme menneskerettighetene, og slik er menneskerettighetene en universell norm som gjelder i alle FNs medlemsland. Verdensdeler som Europa og Amerika har i tillegg egne konvensjoner med tilhørende domstoler.

Konvensjonene er lovtekster som bygger på FNs menneskerettighetserklæring fra 1948. Dette dokumentet uttrykker en ambisjon om å bygge stadig bedre samfunn og styreformer. Det ble vedtatt av alle verdens stater i kjølvannet av verdenskrigenes grusomheter, med henvisning til at slike sivilisatoriske sammenbrudd er dypt forbundet med omfattende misbruk av statsmakten. Erklæringen gir derfor ikke bare en slags grunnlov for alle verdens stater, den tegner også et bilde av en ideell ordning som alle mennesker i verden kan henvise til og la seg inspirere av. På denne måten er rettsstat, demokrati og menneskerettigheter både moralsk og rettslig dypt forbundet med hverandre.

Eksempler på menneskerettighetsbrudd kan være sensur av media i fredstid og forskjellsbehandling av folk med forskjellig religion, kjønn eller etnisk tilhørighet, eller at politi og rettsvesen ikke innleder saker etter drap på for eksempel opposisjonspolitikere. Ved Europarådets domstol i Strasbourg har Norge fått flere dommer mot seg i saker som gjelder ytringsfrihet, religionsopplæring og barneomsorg. Norge har måttet endre lovverk og rettspraksis i retning av å gi staten mindre makt.