Ulike talemåter

Ettersom retorikk opprinnelig er en teori som omhandler hvordan vi holder en tale, er talemåten viktig. Det er ikke bare ordene vi velger som påvirker mottakeren. Også hvordan vi bruker stemmen og kroppsspråket er viktig.

Når vi bruker stemmen, kan vi velge mellom forskjellige virkemidler. Vi kan variere tempoet og volumet, vi kan legge trykk på bestemte ord og bruke pauser, lene kroppen fram eller tilbake og bruke kroppsbevegelser, særlig armene. Ansiktsuttrykket vårt vil også avsløre noe om talemåten. I denne artikkelen skal vi ta for oss ulike talemåter.

I retorikken er det laget et system for måter å bruke stemmen på. Her har en satt opp tre hovedtyper for talemåte: Den alminnelige talen, den lidenskapelige talen og den forstørrende talen^[1]. Innenfor de tre talemåtene finnes det flere underkategorier, og vi skal se på noen av disse.

Den alminnelige talen har en avslappet talemåte, men vi kan uttrykke oss på litt ulike måter. Ved å snakke rolig og dempet kan du virke alvorlig. Dersom du varierer stemmeleiet og tempoet mer, blir det en mer fortellende stil. Er du lett og munter i tonefallet, blir det en mer spøkefull stil.

Den lidenskapelige talemåten innebærer en talemåte preget av mer volum og kraft i stemmen. Her kan du snakke raskt og med stigende volum, eller du kan komme med kraftige utrop samtidig som du legger inn korte pauser.

Den forstørrende talen brukes særlig når du vil vekke sterke følelser hos mottakeren. Her finner vi blant annet den oppildnende talen. Den har stikkord som raskt tempo, utrop, et gjennomtrengende blikk og raske og dramatiske bevegelser med den ene armen.

Hitler brukte en forstørrende talemåte, og professor i retorikk, Jonas Bakken, beskriver Hitlers talemåte slik: ”Han begynte gjerne i en alvorlig talemåte, og gradvis bygde han seg opp til det vi kan klassifisere som lidenskapelig eller oppildnende tale. Det er kanskje den oppdelte formen for lidenskapelig tale vi forbinder med Hitler: de kraftige utropene, de mange og lange pausene og ikke minst det gjennomtrengende blikket og de raske håndbevegelsene.”^[2]

Massemedia har endret på mulighetene for framføring av en tale. En ting er at talen raskt kan spres til mange millioner mennesker, men viktigere er hvordan radio og fjernsyn har endret på talerens stemmebruk og kroppsspråk. Radioen fanger opp alle nyanser i stemmebruken, og fjernsynet gjør det mulig å se alle nyanser både i stemmebruk og kroppsspråk. Den vanligste taleformen vi finner i dag er derfor den alminnelige talen. Den lidenskapelige talen kan rett og slett bli ”too much” med dagens medier.