Språkfunksjoner

En av de som satte disse tankene i system, var Roman Jakobson, som er blitt særlig kjent for teorien om språkets seks funksjoner, der hver av funksjonene fokuserer på visse sider ved språket og det vi vil oppnå med det: Selv om all språkbruk handler om kommunikasjon, kan altså fokuset i det vi kommuniserer ligge på ulike områder av kommunikasjonssituasjonen.

Den emotive funksjonen er særlig tydelig i tekster der vi er opptatt av våre egne følelser. Fra engelsk kjenner vi ordet ”emotion”, som nettopp betyr følelser. Kanskje vil vi uttrykke kjærligheten vår overfor en annen person, kanskje vil vi i et sint leserinnlegg fortelle hvor irritert vi er over at bussene alltid kommer for sent.

Kanskje vi som Sigbjørn Obstfelder i diktet “Jeg ser” vil uttrykke oppfatningen vår av verden. Slike tekster der avsender selv står i sentrum, kaller vi emotive tekster.

Andre ganger er vi mer opptatt av mottakeren i kommunikasjonssituasjonen. Vi prøver å tale direkte til og kanskje også å påvirke ham. Selv om avsenderen gjerne har personlige mål med det som blir sagt, ligger fokuset på den som leser eller hører på.

Både innenfor reklame og politikk (særlig i valgkamper) er den konative funksjonen sterkt representert. Mottakeren blir her minnet om at vi bare må ha det og det produktet fordi det er bra for oss, eller at det og det partiet vil gjøre hverdagen bedre for oss.

I mange tekster, kanskje særlig innenfor skole, utdanning og forskning, er det derimot verken avsenderen eller mottakeren som står i fokus. I stedet er det vi litt generelt kan omtale som verden eller selve saken som står i fokus.

Dersom vi for eksempel skal skrive en analyse av en roman, eller en rapport fra et fysikkforsøk, er det ikke først og fremst oss selv eller den som skal lese analysen eller rapporten som er interessant. Det som virkelig er viktig, er det vi snakkar om, enten det nå er romanen eller fysikkforsøket.

I slike tilfeller søker vi gjerne etter det referensielle språket – den språkbruken som refererer til noe eller informerer om noe utenfor både avsender og mottaker.

Av og til opplever vi at den vi snakker med ikke forstår hva vi mener. Det kan være ord og uttrykk vi bruker, eller at vi rett og slett snakker for lavt eller utydelig. Vi merker gjerne at samtalepartneren vår blir usikker, og vi må prøve å forklare nøyere. Da gjør den metaspråklige funksjonen seg gjeldende.

Prefikset meta blir brukt i flere sammenhenger, og betyr over. Metaspråk er altså et språk som er ”over det vanlige språket”, og i praksis vil det si at vi bruker et språk om språket, for liksom å slå fast eller være sikre på at vi snakker det samme språket.

Det finnes mange eksempler på metaspråk. Ordlista og fremmedordboka er metaspråk satt i system. Dette er bøker som inneholder tekster om ordene og språket vårt, og forklarer hva ordene betyr.

Også i muntlig språk finner vi eksempler på dette. Når vi for eksempel spør samtalepartneren vår om ”han skjønner hva vi mener”, eller om vi ganske enkelt forklarer et vanskelig ord vi har brukt, er dette eksempler på metaspråk.

Å kommunisere innebærer å holde kontakt med noen. Denne kontakten er viktig for at kommunikasjonen skal fungere, men av og til må vi jobbe litt ekstra for å opprettholde den.

Tenk deg for eksempel at du står og snakker med en venninne som du ikke har sett på en stund. Dere prøver å få i gang en samtale, men merker at det stopper litt opp. Da kan vi for eksempel legge inn noen ”ekstraord” som ”liksom”, ”eee” og ”ja, ja”. På den måten sørger vi for at det hele tiden blir utvekslet ord og lyder, og vi holder liv i kommunikasjonen.

Begrepet fatisk blir gjerne erstattet med sosial. Det kan ofte framheve et viktig poeng ved denne typen språkbruk. Dersom den sosiale funksjonen står mest sentralt i språket, er vi mer opptatt av den sosiale og mellommenneskelige delen av kommunikasjonssituasjonen, enn vi er av innholdet i det vi sier.

To mennesker som snakker om været mens de venter på at bussen skal komme, er gjerne ikke veldig opptatt av om det regner eller snør, men de er trolig ganske interessert i å ha kontakt med hverandre, og i alle fall unngå det vi ofte kaller ”pinlige pauser”...

Hva kan vi snakke om når vi ikke kan snakke om været?

Den siste funksjonen vi skal ta med her, er den poetiske funksjonen. Som navnet tilsier, har dette noe med skjønnlitteratur å gjøre. Den poetiske funksjonen er særlig tydelig når fokuset ligger på språket selv, og det er ofte tilfelle i skjønnlitteraturen.

Kanskje særlig når vi leser lyriske tekster, som for eksempel et dikt, legger vi spesielt merke til hvordan lyrikeren har ordlagt seg. Gjennom ordvalg, vers- og strofeinndeling og ulike språklige virkemidler som skiller seg fra ”hverdagsspråket”, ser vi gjerne raskt at språket i seg selv blir ekstra tydelig.

Som en parallell til den tradisjonelle kommunikasjonsmodellen, kan vi sette de ulike språkfunksjonene opp i et liknende system: