Øynene er sjelens speil, sies det. Uttrykket viser hvor mye vi legger i blikket. Ofte bruker vi det til å karakterisere andre mennesker. En person kan ha et følsomt, pågående, intelligent, bedrøvet, hardt, tillitsfullt eller mistenksomt blikk.
Hva leser du ut om personen fra dette blikket?
Det er nesten ubegrenset hvor mange tegn og signaler som kan formidles med øynene. Vi kan bruke dem til å oppnå øyekontakt, unngå øyekontakt, se ned, «flakke med blikket», stirre stivt fremfor oss, eller rett og slett lukke dem.
Under en samtale bruker vi blikket som en samtaleregulator. Når vi møtes ansikt til ansikt, skifter partnerne blikk til stadighet. Vi bruker mer øyekontakt overfor en vi liker, og økt øyekontakt blir oftest besvart med øyekontakt fra den andre.
I gruppesamtaler bruker vi 30 til 50 % av tiden til øyekontakt med andre. Det er anslått at 10 til 30 % av blikkene har en varighet på ca. ett sekund. Dersom vi ser på en person, er det som vi sier på en ikke-verbal måte: «Jeg er klar til å snakke med deg eller lytte til deg.»
Men det å se direkte på en person kan også bety det motsatte. "Å blikke" er et uttrykk som blir brukt om når noen stirrer og ser direkte på andre uten å smile. Den som sender et slikt blikk, vil vise at han eller hun ikke liker personen. Her er signalet at de ikke vil ha kontakt.
Kulturelle forskjeller
I mange kulturer blir menneskene lært opp til å unngå øyekontakt i møte med eldre mennesker, fremmede eller autoritetspersoner. Det oppfattes som tegn på respekt at man ikke ser den andre inn i øynene. Her kommer noen eksempler:
En afrikaner som møter i en norsk rett, vil, oftest uten å tenke over det, unngå dommerens blikk. Dette for å vise respekt overfor en autoritet. Mange jurister er ikke klar over at manglende øyekontakt kan være et kulturelt trekk og vil tolke det som et tegn på at den anklagede lyver, er feig eller har noe å skjule.[1]
Hva vil det si å kaste et blikk?
Japanske barn læres opp til ikke å se folk inn i øynene. I stedet skal de rette blikket mot den andre personens hals, i høyde med slipsknuten. Som et resultat av dette vil japanere og europeere bruke blikkontakten forskjellig. Mens en europeisk forretningsmann gjerne vil se japaneren inn i øynene, vil japaneren føle det ubehagelig og kanskje litt frekt.
I det tradisjonelle Kina skulle den yngre vise respekt overfor den eldre ved å unngå øyekontakt. Hvis den eldre stod, skulle den yngre rette blikket mot føttene. Hvis han satt, kunne den yngre se bort på knærne til den sittende.
Men en kan også finne eksempler på den motsatte ytterlighet:
Det er vanlig at araberne ser sine samtalepartnere rett inn i øynene. Mange arabere mener at øynene er nøkkelen til personligheten, «øynene er sjelens speil». Bruken av solbriller innendørs – ofte under forhandlinger – forhindrer at den andre skal kunne avdekke ens innerste sjel.
Også pupillstørrelsen tillegges betydning. Det sies at menn tiltrekkes av store pupiller. Ettersom øynene er den eneste delen av ansiktet kvinnene i enkelte muslimske land viser offentlig, får dette ikke-verbale kommunikasjonsmidlet stor betydning, og noen bruker kunstige midler for å utvide pupillene.
Enkelte norske jenter på ferie i middelhavslandene har opplevd at unge fremmede menn gjør tilnærmelser overfor dem uten at de har oppført seg utfordrende. Det de ikke er klar over, er at vanlig norsk omgangsform, og spesielt direkte blikkontakt, kan bli tolket som en invitt til «noe mer». Slike reaksjoner kan komme svært overraskende på jentene.
De fleste menn i disse landene viser kvinnene respekt ved å unngå å stirre på kvinner offentlig. I Frankrike og Italia er slik stirring derimot akseptert.
- 1«Cultural background and communication in court». Nora Gotaas. Oslo Academic Press/Unipub forl.. 2006.