Læren om hvordan sammenhengen påvirker hvordan vi tolker innholdet i en ytring, kalker vi pragmatikk. Den tar for seg hvordan vi bruker språket til å skape mening i samspill med omgivelser eller kultur. Språket vil være farget av den bestemte kulturelle og sosiale konteksten det brukes i.

Det finnes en rekke uskrevne regler for språkatferd bestemt av sosiokulturelle og psykologiske normer i gruppen. Det pågår også en konstant diskurs (offentlig samtale) om hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Ord og setninger er alltid i kontekst og knyttet til personlighet, rolle, alder og sosial status. Vi kan her bare ta med noen eksempler.

Høflighet uttrykkes gjennom ulike ord og ulik setningsbygning på alle språk. I norsk kan vi bruke ulike utsagn etter situasjonen og hvem vi snakker med.

I eksemplet er utsagnene rangert med den høfligste formen øverst. Enda en uhøflig måte å be om saltet på er å peke på saltet uten å si noe, altså ikke-verbal kommunikasjon. Uttrykksmåten velges etter situasjon, samtalepartner og egen personlighet. Utsagnene varierer, men funksjonen er den samme, nemlig å be om saltet. For å kjenne koden og velge det riktige uttrykket, må man ha levd i den kulturelle konteksten.

Høflig tiltale

Flere språk skjelner mellom «du» og høflighetsformen «De», slik som vi gjorde i norsk for en generasjon siden. På tysk brukes "Du" og "Sie", fransk "tu" og "vous", spansk: "tu" og "usted". På engelsk tiltales alle med flertallsformen "you", mens entallsformen "Thou" er forbeholdt Gud!

Det er nå helt alminnelig i Norge å bruke fornavn, mens det for et par tiår siden bare ble brukt i familiære sammenhenger. For en del innvandrerelever kan det være svært merkelig å skulle bruke fornavn på læreren, når de i hjemlandet er opplært til å bruke tittel og etternavn.

I kulturer der rang og status er viktig, er bruken av fornavn helst knyttet til den nærmeste familien. Tiltaleord som uttrykker relasjoner er ofte mer brukt enn hos oss. Kurdere og mange afrikanske grupper bruker ord som «Ahmets far», «Husseins mor» eller «eldre bror», «min søster» og lignende, selv om det ikke eksisterer noen familiebånd. Herr, fru, direktør, professor, og andre titler foran etternavnet er vanlig tiltale.

I en samtale er det ulike regler for når og hvordan en skal ta ordet i en samtale. Dette kalles turskifte. Hos oss opplever vi det som forstyrrende når noen «snakker i munnen» på oss.

I kulturer der de ikke følger denne regelen, oppfatter de våre usynlige, men strenge regler for turskifte som et tegn på manglende engasjement; at vi ikke har noe å si, at vi ikke har noe syn på saken, at vi ikke er interessert eller ikke kan følge med i resonnementet.

I slike kulturer blir det sett på som positivt at samtalepartneren avbryter. Det viser at vedkommende er engasjert i saken – dessuten signaliserer han eller hun at den første har uttrykt seg så klart at han er blitt forstått.

Når vi bruker språket, lærer vi å forstå og handle riktig ved indirekte talemåter. Og vi lærer selv å utnytte disse talemåtene. Slik læring tar tid. Det merker du når du ringer en venninne. Hennes fireårige sønn, Hans, tar telefonen.

– Hei, Hans! sier du.
– Er mamma inne?
– Ja, svarer Hans.

Men han roper ikke på mamma. Han venter på neste utspill fra deg.

Vi sier på norsk at «den som tier, samtykker». Vi tror at det er en universell regel, men det er det ikke. På Madagaskar er det slik at den som tier, ofte markerer uenighet. Det er da viktig at lederen eller en eldre person ber vedkommende om å komme med sin mening. Dersom det ikke skjer, vil den yngre vanligvis heller tie stille enn si noe som kan stille spørsmål ved den eldres autoritet.

Både japanere og finner er kjent for å bruke mer tid til tenkepauser enn vi er vant med. Stillhet er for dem ikke noe avskrekkende, men en del av språkbruken.

Disse uttrykkene brukes i nordiske språk på en annen måte enn i de fleste andre språk. I en undersøkelse rapporterte chilenere at de ikke hadde problem med «takk» i situasjoner hvor de får noe. Derimot har de vanskelig for å tilegne seg mange av de standardfrasene med takk som vi bruker: «Takk for i dag», «Takk for sist», «Takk for hjelpen», «Takk for lånet», «Takk for maten» og det merkelige uttrykket «Takk for meg!» Hva betyr det å takke for meg, det er jo verten og vertinnen som skal takkes, og ikke jeg!

Du har kanskje opplevd at du forteller dine beste vitser, og så er det ingen som ler. De andre forstår ikke selve poenget. Når det gjelder humor, er det store kulturelle forskjeller.

Mange ordspill, vitser og skrøner er så sterkt knyttet opp mot en bestemt kulturkrets at det er umulig å uttrykke dem på et annet språk. Humor er ofte sterkt knyttet til uoppfylte forhåndsforventninger, og slike varierer fra land til land og fra miljø til miljø.

Mens engelskmennene er kjent for sine understatements – kunsten å komme med vage hentydninger – er amerikanerne kjent for sine overstatements, eller sin trang til å overdrive.

Ironi er å si noe annet enn det vi mener, ofte det motsatte. Det brukes i mange kulturer, men det er ofte vanskelig å oversette slike utsagn. En nybegynner vil tolke slike utsagn bokstavelig uten å se det ironiske i utsagnet.