Når du skal gjøre et videoopptak, må du tenke gjennom hvilken sammenheng det skal brukes i, og deretter velge oppløsning og bildeformat som passer til formålet.
Illustrasjon som viser oppløsning for ulike opptaksformat.
Opptaksformat
Opptaksformat for film handler om hvilken oppløsning videobildene skal ha. Oppløsning måles i hvor mange piksler det finnes i høyden og bredden i bildet. En piksel er en farget firkant i bildet.
- 720 x 576 = SD, kalles 576p
- 1280 x 720 = halv HD, kalles 720p
- 1920 x 1080 = full HD, kalles 1080p
- 2K (2048 x 1080) = litt større enn full HD
- 4K (4096 x 2160) = kinostandard
Når man gjør opptak med et enkelt speilreflekskamera eller videokamera, er det mest vanlig å bruke oppløsningen 1920 x 1080, full HD.
Man skiller også mellom interlaced og progressive bilder. Interlaced lagrer bare halve bildet om gangen for å spare plass og blander det med bildet som kommer etter. Dette går ut over bildekvaliteten. Filmer du progressivt, derimot, lagres hele bilder, og du får en høyere bildekvalitet. Bruk derfor alltid progressivt når du skal filme. Står oppløsningen på 1080p, filmer du progressivt, står det 1080i, filmer du interlaced.
Bildeformat
Bildeformat, eller «aspect ratio» som det heter på engelsk, er forholdet mellom høyde og bredde i et bilde. 16:9 er per i dag det mest vanlige størrelsesforholdet i privatmarkedet. Den gamle standarden, som du kanskje husker fra TV-en til bestemor, er 4:3-bildeformat. Bredere format enn dette er mest brukt på kino.
Ulike bildeformater for film
Bildefrekvens
Bildefrekvens måles i FPS, som er en forkortelse for «frames per second» (oversatt: «bilder per sekund»). Historisk er 24 fps den mest vanlige bildefrekvensen. Dette er standard for analog film. For digital film er det 25 fps som er standard i Europa.
