Tekstversjon av radioprogrammet Ekko

Innannonsering

Dette vil bli et program vesentlig preget av elektronikk, som om ikke alle radioprogram er det.

Vignett

Klipp med uttalelser fra ulike personer:

Det er et datanett som utveksler forskningsopplysninger.
Alle har jo hørt om disse maskinene.
Over hele verden.
Weben endret alt.
Og de kjempestore problemene vi kan løse.

Introduksjon ved Steffen Fjærvik, programleder Ekko: Om internett i Norge, hvorfor vi var online veldig tidlig, og hva som skal til for å få navnet sitt på en plakett på Stanford. Tidsvitne er Gisle Hannemyr.

Gisle Hannemyr, forsker, ved universitetet i Oslo: Jeg mener at vi kan gå tilbake til 1971 hvor det da ble etablert, som faktisk det første stedet utenfor det kontinentale USA, en internettforbindelse via satellitt til Norge og til London.

Programleder Steffen Fjærvik: Gisle Hannemyr er i dag lektor og forsker ved Universitetet i Oslo, men har spilt en viktig rolle i framveksten av internett i Norge. Mer om Hannemyr senere. Men først et forsøk på å forklare dette internettet. (trommelyder) I gamle dager kunne datamaskiner bare gjøre en ting om gangen. Så ble de sterkere og kunne gjøre flere ting om gangen. De blir raskere og raskere og selvsagt større og dyrere. Derfor var det viktig at flere kunne jobbe mot samme maskin, så de ikke sto uvirksomme. (lydeffekter) Samtidig hadde det amerikanske forsvaret behov for å finne en måte å koble sammen datamaskiner på, som kunne stå imot et russisk angrep. Så det er klare koblinger til den kalde krigen her, og i den kalde krigen var Norge et viktig land.

Gisle Hannemyr: Og det var da allerede etablert en satellittlink mellom USA og Norge via en satellittstasjon på Tanum i Bohuslän i Sverige for å overbringe seismiske data fra en jordskjelvsmålestasjon til USA. Dette var en del av den kalde krigen og av prøvestansavtalen, hvor altså denne jordskjelvstasjonen i all hovedsak ble brukt for å lytte etter sovjetiske atomsprengninger. Men man hadde da allerede denne satellittforbindelsen, slik at det var veldig beleilig å ta den i bruk. Den hadde en ledig kapasitet man da kunne ta i bruk også til å forske på satellittbasert internett. Og så var det vel også slik at nøkkelpersoner, i første rekke Yngvar Lundh som da var knyttet til FFI, han hadde vært over på amerikanske universiteter og hadde personlig kjennskap til disse nøkkelpersonene i det amerikanske ARPA-prosjektet.

Programleder Steffen Fjærvik: ARPA var litt forenklet det vi kan kalle den etaten som sto bak militær forskning i USA. Amerikanerne tenkte at dersom de kunne koble maskiner sammen i nettverk, så kunne én maskin bli slått ut av en sovjetrussisk bombe uten at det hindret de andre maskinene å snakke sammen. Det var avansert tenkning og langt foran det den jevne nordmann gikk og grunnet på. I det hele tatt var dette med datamaskiner rimelig eksotisk.

Historisk radioklipp

Tenkningens slave, ikke dens herre? Professor Ragnar Frisch taler om elektroniske regnemaskiner i samfunnsøkonomien.

Vi hører en radiosending fra 1961.

Professor Ragnar Frisch: Først et par ord om hva de elektroniske regnemaskinene ikke er. Alle har jo hørt om disse maskinene og de kjempestore problemene de kan løse. Det er utmerket avisstoff, men så er det blitt gjenstand for mytedannelse som så meget annet avisstoff. En snakker for eksempel om at disse maskinene kan tenke. Det er helt misvisende. En slik maskin kan bare gjøre det som den på forhånd har fått nøyaktig beskjed om.

Programleder Steffen Fjærvik: Etter hvert blir nordmenn mer komfortable med datamaskiner og EDB, elektronisk databehandling, men ikke mer enn at det fortsatt er veldig eksotisk i det året som Gisle Hannemyr mener er starten på norsk internetthistorie, 1971. Det finnes ingenting i NRKs arkiver som dokumenterer dette. Men det det finnes mye av i arkivet, er underholdning basert på dette snodige nye datagreiene.

Historisk radioklipp

Skuespiller med tilgjort stemme: Sier du det, er det EDB? (Applaus.) Hjertelig takk for det. God aften kjære lyttere og publikum i Store studio. Temperaturen på Tryvann er 7,8 grader mot normalt 6,10.

Programleder Rolf Kirkvaag i Store studio: Hallo, hallo, hvem er dette?

Skuespiller: Dette er Gustav Adolf.

Rolf Kirkvaag: Ja, får jeg lov et øyeblikk å avbryte deg, Gustav Adolf? Saken er jo den at dette er en datamaskin som vi har konstruert, og som er her i Store studio nå sammen med publikum. Vi har vel etter hvert alle sammen registrert hvordan disse datamaskinene begynner å ta helt knekken på oss som mennesker. Og så er den også her nå, til og med.

Programleder Steffen Fjærvik: Jo da, du kan flire, men Rolf Kirkvaag var ikke den siste lørdagsunderholderen i NRK som skulle ta datamaskiner inn på scenen. Vi skal høre både Tande P og Petter Nome gjøre det samme senere, men først tilbake til vårt tidsvitne Gisle Hannemyr. Han var stipendiat på Universitetet i Tromsø, men hadde fått seg et opphold i USA i 1980.

Gisle Hannemyr: Ja, på universitet Carnegie Mellon University i Pittsburgh, Pennsylvania, og som var på nettet. Og for meg så var altså det for så vidt en stor opplevelse å oppleve slike ting som e-posttilgang til disse diskusjonsgruppene på usenet, å bruke telnet for å koble meg på og fjerne datamaskiner og å gå inn og laste ned filer fra det og så videre. Og det var i 1980 en masse morsomme, spennende tjenester, selv om weben ikke hadde kommet ennå.

Programleder Steffen Fjærvik: Utover på 80-tallet vokser det som vi i dag kjenner som internett, utover i akademiske kretser over hele verden. Egentlig skulle man ha forskningsoppgaver for det amerikanske forsvaret for å få være med, men stadig flere klarer å snike seg med likevel, slik som unge Hannemyr i Tromsø, som kom tilbake fra USA med internettabstinenser.

Gisle Hannemyr: Da savnet jeg internett, og så oppdaget jeg at Universitetet i Oslo allerede var på internett, så jeg fikk da tigget meg til en X.25-link fra Tromsø til Oslo så kunne jeg bruke internett derfra.

Programleder Steffen Fjærvik: Altså en slags dataforbindelse.

Gisle Hannemyr: Ja altså X.25 er en pakkesvitsjet protokoll som ble utviklet for det som var en av konkurrentene til internett på den tiden.

Programleder Steffen Fjærvik: For det var nemlig flere nettverk som kunne ha blitt det nye store, men de fleste er nok enige i dag om at internett lyktes fordi det var så åpent. Noen med peiling kunne rett og slett sitte på fritiden og programmere det de hadde lyst til. Og så en dag hadde verden fått elektronisk post.

Gisle Hannemyr: Akkurat når det gjaldt e-post … Det som skjedde der, var rett og slett at teknikerne som vedlikeholdt nettet, de var jo ute i felten, og de hadde behov for å kunne sende meldinger fram og tilbake til hovedkvarteret, for eksempel for å spørre om noen kjente problemer fra før av eller hadde tips og så videre. Så det var teknikerne, som for så vidt utenfor alle mulige slags etablerte forskningsprosjekter, laget seg sitt eget e-postsystem. Og så ble det plutselig en stor suksess. En kar som heter Ray Tomlinson, gjorde dette på kveldstid, og sa først til de andre teknikerne: Ikke fortell noen om dette, fordi at dette er det egentlig ikke sikkert på at jeg har lov til å gjøre. E-post var veldig lenge den dominerende bruken av nettet, og det som gjorde at man kunne, i fall fra mitt ståsted, holde kontakten med disse forbindelsene man knyttet på forskningsopphold i USA. Jeg hadde kontakt med folk på Cayman Island, hadde kontakt med folk på Xerox Park, et veldig spennende forskningssenter på den tiden, der man kunne holde seg oppdatert på det aller nyeste.

Programleder Steffen Fjærvik: Så det var nyttig for akademikerne, men ikke noe for folk flest på åttitallet. Typisk er det at vi må helt opp til 1988 før vi finner spor av internett i NRK-arkivet. Vi hører Dagsrevyen forteller om noe helt nytt, nemlig datavirus.

Klipp fra Dagsrevyen:

Reporter: Det var natt til torsdag for en drøy uke siden at Robert Morris sendte inn et dataprogram i et datanett som utveksler forskningsopplysninger over hele verden. Og bare på noen timer hadde det formert seg fortere enn gresshopper. Det kopierte og kopierte seg til datamaskinene ikke hadde plass til mer. Tre dager tok det å få maskinene i gang igjen. Her i landet nådde alarmen Teledirektoratets forskningsavdeling på Kjeller sist torsdag ettermiddag.

Intervjuobjekt Pål Spilling: Ja, jeg ble oppringt av en kollega i Boston som fortalte om et massivt virusangrep i den amerikanske delen av ARPANET, og han ga meg det råd å bryte forbindelsen mellom den norske delen og den amerikanske delen for å isolere Norge fra virusangrepet.

Programleder Steffen Fjærvik: Mannen som snakker til Dagsrevyen i 1988, er en norsk internettpioner. Han er fra Televerkets forskningsinstitutt på Kjeller og heter Pål Spilling. Han var en av dem på Forsvarets forskningsinstitutt som tiåret tidligere utviklet det settet med regler som gjelder for overføring av data mellom maskiner på nettet. TCP, for dem som vil være tekniske. Dette var de folkene som hadde fått seg en kobling over satellitt via Tanum og så videre. Spilling jobbet med dette sammen med Yngvar Lundh, og dette er to av de tre nordmennene som har navnet sitt inngravert i bronse på Stanford-universitetet i USA. Når det amerikanske ARPANET da etter hvert åpnet seg mer og mer internasjonalt, så ble nettet kjent som internett. Vårt tidsvitne Gisle Hannemyr jobbet ved Norsk regnesentral da han like før jul i 1991 fikk en e-post fra Kjell Øystein Arisland, som syntes det var på tide å starte noe han tenkte å kalle for Oslo-nett.

Gisle Hannemyr: Han inviterte oss alle sammen til et sånt møte hvor det ble spandert pizza, en sikker måte å få folk fra det miljøet til å stille på et møte på. Og så diskuterte vi, og så spytter vi inn noen kroner hver og tok da og satte opp Oslo-netts første server i et kott på Norsk regnesentral.

Programleder Steffen Fjærvik: Men hva, hva skulle folk med den serveren? Hva? Hvordan skulle folk forholde seg til den?

Gisle Hannemyr: Nei, det hadde vi jo litt problemer med å kommunisere i starten. Vi reiste jo rundt da til bedrifter og andre, og fortalte om dette internettet som var så fantastisk, og det vi da solgte inn, for dette var før weben var kjent, jeg tror faktisk var før weben ble funnet opp, det var e-post. Så vi sa at med internett så kan du sende e-post. Og så sa de at ja, vi har e-post, for de hadde, ikke sant, et eller annet sånt lokalnett som hadde en e-postfunksjonalitet. Og så sa vi ja, men med internett så kan du sende e-post til alle mulige mennesker i hele verden. Og da sa de: 1) Vi kjenner ikke alle mulige mennesker i hele verden. 2) Vi tror ikke på deg.

Programleder Steffen Fjærvik: Og det var vanskelig å bli interessert i internett før World Wide Web kom med sin grafikk og sine lenker og det som skulle bli kjent som surfing på internett. Så Hannemyr og kollegaene slet med å nå fram til massene.

Gisle Hannemyr: Så det gikk veldig, veldig treigt i starten. Og de aller første abonnementene ble ikke solgt til de bedriftene vi reiste rundt til. Jeg solgte de første abonnementene mine på Beach Club på Aker Brygge til mine egne nerdevenner mens vi satt der ute og pilset en sen natt. Og når liksom stemningen ble god, og praten gikk lystig, så sørget jeg for å få dem signert opp som kunder av Oslo-nett. Altså, jeg tror ikke at Oslo-nett hadde klart seg hvis ikke Tim Berners-Lee hadde kommet med weben, fordi altså weben endret alt, og det da var virkelig at dette var et den typen produkt som folk bare må ha.

Radioklipp fra Rondo

Deltaker 1: Vi vet at telefonen ble oppfunnet for noen 100 og noen år siden. Så ble det sagt at dette her er et artig leketøy, men får aldri noen praktisk nytte. Noen vil kanskje si det samme om dette her, og så tar de liksom litt feil.

Deltaker 2: Helt klart de tar feil. Jeg har ikke noe eksakte tall, men …

Gisle Hannemyr: De hadde et program som het Rondo, og et av høydepunktene i Rondo var da Synnøve Svabø surfer på nettet …

Klipp fra Rondo: Full pakke, stinn brakke, vi skal til Amerika, bare for eksempel at vi kunne ha testet han presidenten? Kan vi bare ta og sende et brev til han?

Gisle Hannemyr (fortsetter): … som gikk ut på at det var en stor datamaskin i studio, koblet opp til Oslo-nett via en telefonlink. Og Synnøve satt foran den og var innom ulike nettsteder som seerne sendte inn til henne som forslag, og fortalte hva hun så på disse. Og etter disse Rondo-programmene så ringte telefonen, og det var min far som hadde sett på Rondo, og sa at jeg må ha en sånn en. Hvordan får jeg en sånn en? Så det var da jeg skjønte at noe var i ferd med å skje.

Klipp fra Tande P-program: Gutt i USA, 16 år, startet firma på gutterommet. Powertech er navnet. (Applaus.) Og Øystein, hva er det dere selger for noe?

Øystein: Vi selger noe som er veldig nytt her i landet, tilgang til internett. Det er et internasjonalt data…

Programleder Steffen Fjærvik: Det som var i ferd med å skje, som vi hørte her i Tande P-programmet Opp med Norge fra 1994, det var at internett ble et massefenomen. Hannemyrs selskap Oslo-nett ble større og etter hvert kjøpt opp av Schibsted, som igjen ble til Skandinavia Online. Og mens leken var god, og lenge før dotcom-boblen sprakk, så takket datanerden Gisle Hannemyr for seg og gikk tilbake til akademia i 1997.

Gisle Hannemyr: Nå var det kanskje ikke bruk for den typen person som jeg var, der lenger. Det ville være veldig mye mer fokus på forretningsutvikling og ikke så veldig mye på teknisk utvikling. Og da er liksom jeg litt ute av mitt terreng, så da vender jeg tilbake til Universitetet i Oslo 1997.

(Utannonsering)

Du har hørt om norsk internetts historie med tidsvitnet Gisle Hannemyr som gjerne vil påpeke en ting om vennene sine på beachklubben. De som var de første til å kjøpe internettabonnement av Oslo-nett. Det var ikke bare at de var fulle. De var genuint interessert i den teknologien og hadde lyst til å prøve den ut.

Internett – fremdeles ganske nytt

I dag er det nesten umulig å forstå at internett ikke var allment tilgjengelig for tretti år siden. Tenk bare på hvordan du med den største selvfølge søker etter informasjon på en søkemotor, hvordan du med et par raske tastetrykk laster ned musikk og filmer. Eller at du selv publiserer noe andre kan få tilgang til.

Starten på World Wide Web

I 1980 jobbet Tim Berners-Lee ved CERN, verdens største institutt for partikkelfysikk. Han så behovet for et system som enkelt kunne utveksle informasjon mellom forskjellige datamaskiner.

Protokollen eller språket han presenterte, kalte han Hyper Text Transfer Protocol (http).

Han tok aldri patent på oppfinnelsen sin, men delte den tvert imot gratis med alle som var interessert. Dette førte til at World Wide Web fikk en rask utbredelse, og at det ble utviklet mange nye programmer og tjenester.

HTML og URL

På verdensveven kan informasjon presenteres som websider der innholdet er merket med et eget markeringsspråk, HTML (Hyper Text Markup Language). En slik webside kan kombinere tekst med andre former for informasjon.

Ved hjelp av en nettleser kan sidene vises på datamaskiner hvor som helst i verden. Det eneste brukeren trenger å gjøre, er å skrive inn en nettadresse, også kalt URL (Uniform Resource Locator), eller å klikke på en lenke på en nettside. Tekster som settes sammen på denne måten, kalles for hypertekster.

TCP

Når vi kobler en datamaskin til internettet, får den umiddelbart en unik Internet Protocol Address (IP-adresse). Når vi skriver en nettadresse på datamaskinen vår og trykker på Enter, vil vi ved hjelp av en Transfer Control Protocol (TCP) finne de dataene som er lagret på denne nettadressen. Dette gjøres ved å dele opp programmet i uavhengige deler eller "pakker".

Ei TCP-pakke består av en "kropp", som er selve innholdet, og et "hode", som forteller hvor "pakka" kommer fra, og hvor den skal. Maskinen som sender "pakka", regner ut en kontrollsum og legger den i "hodet". Maskinen som mottar "pakka", ser på innholdet og regner ut sin egen kontrollsum. Dersom disse kontrollsummene er like, betyr det at dataene er kommet korrekt fram.

Eventyret startet med ARPANET

Eventyret startet midt under den kalde krigen på 1960-tallet. Advanced Research Projects Agency (ARPA) var blitt opprettet i 1958 for å utvikle ny teknologi for det amerikanske forsvaret. De satte seg som mål å lage et nettverk for å knytte datamaskiner sammen, som var så robust at ikke et enkelt punkt i nettet som sviktet, skulle være kritisk for nettet som helhet. Dette ble realisert i 1964, da såkalt "packet switching" ble introdusert.

I 1969 åpnet ARPA for at også andre aktører kunne knyttes til nettet, og i 1972 ble det Yngvar Lundh ved Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller utenfor Oslo som fikk etablert den første datamaskinen utenfor USA på ARPANET. Etter hvert ble det over hele verden utviklet tilsvarende nett. I Norge var universiteter og høgskoler tidlig ute med sitt UNINETT, som primært ble benyttet til å utveksle elektronisk post.

Først da Tim Berners-Lee ved forskningsinstituttet CERN i 1991 presenterte World Wide Web (www), vokste internett fram som et globalt nettverk.

Siden har flyttet, men du kan finne den her: