Hopp til innhold

Fagartikkel

Mattrygghet og dyrehelse

Mattrygghet handler om at maten er hygienisk produsert, og at maten er trygg for oss å spise. Som fagarbeider med dyr har du et viktig ansvar for mattryggheten.

LK20

handler om at maten skal være trygg for oss å spise. Dette betyr at det må være god kontroll under produksjon av slik at vi ikke blir sjuke av maten vi spiser.

Det er viktig å skille mellom mattrygghet og matsikkerhet. Mattrygghet handler om at maten er hygienisk produsert, og handler om at befolkninga har nok mat. Næringsmidler er en samlebetegnelse på matvarer og drikkevarer som skal konsumeres av mennesker.

Matkjeden kalles fra-jord/fjord-til-bord. Alle som er en del av matkjeden, har en del av ansvaret for at maten er trygg. Siden konsekvensene av å ikke ta dette ansvaret på alvor kan innebære at vi blir alvorlig sjuke, og potensielt føre til død, er det nøye beskrevet i lover, forskrifter og forordninger hva dette ansvaret innebærer.

For å være sikker på at lovverket blir fulgt, har staten opprettet Mattilsynet. Mattilsynet er et tilsynsorgan som fører tilsyn, tar prøver og kontrollerer bedriftene for å sjekke at de følger lovverket. I tillegg til mattrygghet har Mattilsynet det overordnede ansvaret for å påse at dyrevelferden og dyrehelsa er ivaretatt fordi disse tre temaene er tett knyttet til hverandre.

Grønnsaker, frukt, bær og fisk er også en del av matkjeden og må også håndteres på riktig måte for at det skal være trygt å spise, men i denne teksten vil det være de matproduserende dyra våre som blir omtalt.

Fra-jord-til-bord-kjeden består av flere ledd:

Mattrygghet – dyrehelse og dyrevelferd

For deg som skal jobbe med matproduserende dyr, vil hovedansvaret for å sikre trygg mat gjelde dyra og alt som omfatter deres helse og velferd.

Dyrehelse

Ansvar for dyrehelse handler om å

  1. gi dyra tilpasset fôr av hygienisk god kvalitet
  2. gi dyra fri tilgang til reint drikkevann
  3. forhindre at smittsomme sjukdommer kommer inn i eller ut av fjøset
  4. oppdage sjukdom/skade så tidlig som mulig
  5. gjøre tiltak som ivaretar det sjuke dyret
  6. holde generelt god hygiene

1. Gi dyra tilpasset fôr av hygienisk god kvalitet

Kalver ved drikkekar. Foto.

Eteplassen må holdes rein.

Du må ha kunnskap om hvilke fôrmidler dyret må ha for å vokse og trives. Du må i tillegg kunne bedømme kvaliteten. Mugg er et tegn på dårlig kvalitet. Du skal ikke under noen omstendigheter gi dyra muggent fôr, det må fjernes og kastes.

Du har også ansvar for at eteplassen er rein. Dette betyr at du daglig må fjerne fôr dyra ikke vil ete, og sørge for at eteplassen er rein, uten avføring, mugg, fukt eller annen møkk.

2. Gi dyra fri tilgang til reint drikkevann

Drikkekar med biofilm

Dyr skal til enhver tid ha fri tilgang til reint drikkevann. I tillegg skal drikkekar, vannbøtter eller vannskåler være reine. Her er det ikke nok å sjekke de ser reine ut, da det lett danner seg en bakteriefilm på glatte overflater. En bakteriefilm eller er en overlevelsesstrategi for bakterier, som gjør dem svært motstandsdyktige.

Biofilmer som du finner i vannrør eller vannkar, er som oftest ufarlige, men det kan gi fotfeste for andre smittestoffer. En biofilm kan lett oppdages dersom du drar en finger nedi bunnen av drikkekaret/vannskåla. Du vil da kjenne ei glatt, nesten slimete hinne som har dannet seg på overflata i karet. Denne lar seg vaskes bort med en kost og rennende vann. Her er det viktig å tenke hygiene, og det kan derfor være lurt å ha en kost som du merker godt, slik at du kun bruker denne kosten til å reingjøre drikkekar. Frittstående vannskåler, flasker brukt til mjølk og lignende kan du gjerne bruke såpe i, i tillegg til kost. Husk å skylle og tørke godt.

3. Forhindre at smittsomme sjukdommer kommer inn i eller ut av fjøset

Støvelovertrekk og smittefrakk

Den beste måten å forhindre dette på er å bruke smitteslusa på en korrekt måte, samt at du husker å dusje og skifte klær dersom du skal inn i et annet fjøs. Har du vært i utlandet, må du vaske klær og sko du hadde med på reisen, selv om du ikke har vært i kontakt med husdyrhold der. Du skal også vente 48 timer med å gå i et husdyrrom.

Forhindre betyr å forebygge. Om du vet at dyra kan bli utsatt for ulike parasittangrep, må du sette inn forebyggende tiltak. Parasitter eller snyltere livnærer seg av dyret det har tatt bolig i. Dyra får derfor ofte nedsatt tilvekst og er lettere mottagelig for andre sjukdommer. Du må derfor vite når og hvordan du forebygger eller behandler mot parasitter på den enkelte arten.

4. Oppdage sjukdom/skade så tidlig som mulig

Gjennom å vite hvordan dyra oppfører seg når de er friske, er det lettere å oppdage om dyra er sjuke eller skadd. Dersom du er det minste usikker på hvor alvorlig sjukt dyret er, kan du først gjøre helsesjekk og deretter ringe veterinær. Da kan veterinærene lettere avgjøre om det er noe du selv kan gjøre eller om veterinæren må komme for å gi dyret behandling.

5. Gjøre tiltak som ivaretar det sjuke dyret

Melkeku med jurbetennelse på sjukebås

Det er alltid ditt ansvar å sørge for å gi dyret det det trenger ved sjukdom eller skade. Foruten å ringe til veterinær skal du sørge for at dyret blir skjermet og satt i en sjukebinge. Da vil du gi dyret ro og samtidig forhindre videre smitte av en eventuell smittsom sjukdom. Der skal dyret ha tilgang på reint vann og mat. Det kan også være nødvendig å tilføre ekstra strø, slik at det er mjukt å ligge eller stå, eller ekstra varme i form av varmelampe eller et pledd.

Dersom veterinæren har satt i gang en behandling, kan det hende at du må fortsette å gi medisiner, enten gjennom munn eller i form av sprøyter. Du skal få grundig opplæring av veterinæren til dette, slik at du føler deg trygg på oppgaven. Dersom du er usikker, spør du veterinær eller en kollega som har gjort det før, om hjelp.

6. Holde generelt god hygiene

Støvel som blir spylt med vannslange. Foto.

Hygiene i fjøset – vask av støvel

I et møkkete husdyrrom spres smitten lettere. Du har derfor ansvar for å holde det generelt reint og ryddig. Smitteslusa må reingjøres daglig, og husdyrrommet skal kostes og være ryddig. Når husdyra er på beite eller ved utskifting av dyr (for eksempel fjørfe og gris), skal hele husdyrrommet vaskes ned. Håndhygiene skal alltid være i fokus. I tillegg er det viktig at dyra er reine. Møkkete dyr som sendes til slakt, har større sannsynlighet for å true mattryggheten enn reine dyr. Når dyra slaktes, er det lettere at utvendig møkk kontaminerer (smitter over på) anlegget i slakteriet og kjøttet under slakteprosessen. I avføring finner du blant annet E. coli, som kan gi alvorlig matforgiftning.

Hva har dyrehelse med mattrygghet å gjøre?

Ved å sørge for at dyra i besetninga di er ved god helse, har du tatt ditt ansvar i matkjeden. Du kan med god samvittighet sende mjølk med tankbilen, sende dyr til slakt eller levere egg, for da vet du at mennesker ikke blir sjuke av å spise kjøttet eller egga eller drikke mjølka du har hatt ansvar for. Med god dyrehelse har du i tillegg kommet et godt stykke på vei mot god dyrevelferd.

Når dyra er friske, er det trygt for oss at de kan gå til konsum. Friske dyr har også bedre dyrevelferd.

Merking av dyr

Øremerket rein

Alle dyr som skal inn i matproduksjon, må merkes. Storfe, småfe og gris har øremerke. På øremerkene er det angitt et femsifret individnummer og en sjusifret dyreholds-ID tildelt av Mattilsynet. De fleste hester er chipmerket og har pass eller helsekort. Rein merkes med snitt i øret med eierens registrerte merke.

Produksjoner som omhandler fisk eller fjørkre er vanskeligere å merke da de er i et så stort antall. En fiskemerd eller et hus med slaktekylling anses derfor som en enhet, og besetningas helsetilstand bedømmes som en helhet. Selv om flokken blir regnet som en enhet, skal sjuke enkeltdyr fra slike enheter ikke sendes til slakt, men plukkes ut og enten behandles eller avlives.

Formålet med merkinga er . Alle matproduserende dyr er registrert i husdyrregisteret, og dersom ett av disse eller en hel flokk blir behandlet med medisiner av veterinær eller bonden selv, rapporteres dette inn. Det er fordi du til enhver tid skal vite hvilke dyr som har vært sjuke, hvilken sjukdom de har hatt, og hva de har blitt behandlet med. Det skal også være mulig å kunne spore et dyr/kjøttstykke helt tilbake til hvor dyret er født og oppvokst, dersom det skulle være nødvendig, for eksempel ved sjukdom, funn av medisinrester eller andre feil.

Øremerke på storfe

Det finnes flere alvorlige som gjør at vi har behov for sporing. For å ha kontroll på denne sporbarheten er også dette nedfelt i forskrifter i et strengt regelverk. Dette er fordi konsekvensene av å ikke vite om dyret er sjukt, eller om det har medisiner eller andre kjemikalier i kroppen, har mye å si for mattryggheten. Om du ikke merker dyra dine, kan Mattilsynet kreve at dyra blir avlivet slik at de ikke havner inn i matkjeden.

Tilbakeholdingstid

Alle medisiner har en . Det betyr at det kan ta fra noen timer til uker før medisinen er ute av enten egg, mjølk eller kroppen (kjøttet). Da må dyret eller matprodukter fra dyret holdes tilbake fra matkjeden fram til medisinen med sikkerhet er ute av dyrekroppen. Mennesker skal ikke konsumere produkter med rester av medisiner i, blant annet for å forhindre antibiotikaresistens. Dersom du sender egg, mjølk eller dyr til slakt før tilbakeholdingstida er ute, vil dyret kasseres (destrueres), mjølka kastes og du kan få ei bot.

Tilberedning av mat

Det hjelper lite om bonden, dyrebilsjåføren, slakteriet og butikkene har gjort sitt for å sikre mattryggheten dersom du ikke tilbereder maten på en korrekt måte hjemme og opprettholder god hygiene på kjøkkenet. Er du usikker på om mat som har gått ut på dato, er trygg å spise, bruk sansene: se, lukt og smak. For å lære mer om mattrygghet på kjøkkenet kan du lese artikkelen Sykdom fra mat og drikke (lenke under).


Sist oppdatert 05.06.2020
Skrevet av Hanne Amundsen og Randi Helene Tillung

Læringsressurser

Dyrehelse