«Etterretning er målrettet innhenting og bearbeiding av informasjon i en kompleks, uoversiktlig og usikker verden, og skal blant annet tjene som beslutningsstøtte for politiske myndigheter. Etterretning kan derfor være et viktig verktøy for risikohåndtering, og er i seg selv verken et gode eller et onde.»
Ulike stater opptrer svært ulikt i etterretningsarbeidet. Vi skiller mellom defensiv og offensiv etterretning.
Defensiv etterretning
For land som begrenser seg til å drive slik etterretning, er målet å innhente informasjon som kan ta vare på samfunnssikkerheten. Informasjon fra slik etterretning kan gi grunnlag for å varsle myndigheter, bedrifter og innbyggere om en mulig trussel. Dette skjer for eksempel når PST sender ut sine trusselvurderinger og anbefaler ulike tiltak. Defensiv etterretning skal virke forebyggende mot mulige trusler uten å bryte lover og internasjonale normer.
Den offensive etterretningen har som mål å styrke et lands makt og interesser. Ofte skjer dette på bekostning av andre lands interesser og i strid med lover og internasjonale normer. Ulovlig spionasje, ulovlig overvåking og voldsbruk kan være en del av offensiv etterretning. Slik etterretning kan ha både militære og økonomiske hensikter.
Actionfilmer er sjelden egnet til å beskrive virkeligheten. Likevel vil du som har sett én eller flere filmer med James Bond, kunne kjenne igjen handlinger som hører til under offensiv etterretning.
Hvem kan true Norge?
PSTs terrorvurdering for 2015 er ganske klar på hvilke stater som er den største trusselen mot Norge. Dette er beskrevet slik:
«De to statene som Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, og som samtidig har de desidert største etterretningskapasitetene, er Russland og Kina. Av disse vurderer vi russisk etterretning til å ha det største skadepotensialet for norske interesser.»
Selv om PST er såpass klar, er det viktig å huske at i all hovedsak dreier Norges forhold til disse landene seg om tette samarbeid om handel, forskning og miljøarbeid.
