Å bevare
De konservative mener at samfunnsutviklingen har skjedd gjennom en evolusjon, der alle samfunnsmedlemmene har fått sin naturlige plass i samfunnshiarkiet. Konservatismen ønsker gradvise reformer, men uten å fjerne seg fra tradisjonelle verdier.
"Begrepet konservatisme kommer av det latinske concervare, som betyr «å bevare». Ideologien har grunnlag i Edmund Burkes tanker, som han skrev ned etter den franske revolusjonen i 1789. Lidelsene og utryggheten som fulgte i tiden etter revolusjonen, hadde skremt mange. Slik vokste det fram et forsvar for å bevare systemer som hadde lange tradisjoner."[1]
Samfunnet som organisme
Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygger på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholder mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners ideer og teorier. De konservative har derfor større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.
Mangfoldet i samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet, der de ulike individene og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. De konservative vedgikk at menneskene skal betraktes som ulike, og rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet var både nødvendig og naturlig. Likevel hadde alle individer rett til et liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble ved sin naturlige plass.
Konservatismen avviser forestillingene om at det gode i samfunnet kan skapes ved politisk handling. Alle reformforsøk vil være belemret med usikkerhet, og ettersom samfunnet anses for å være uferdig, komplekst og tradisjonsbundet, må utvikling kun skje gradvis, gjennom skrittvise reformer.[2]
Et sentralt poeng for konservatismen er at raske samfunnsendringer ikke er til det beste for samfunnsmedlemmene. Terroren under den franske revolusjonen viste med all tydelighet hva som skjedde hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. "Derfor argumenterer de konservative med at det er viktig å «reformere for å bevare». Tanken er at mindre og trinnvise endringer er å foretrekke framfor revolusjon. Da unngår vi å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som har fått utvikle seg og tilpasse seg over tid."[3]
Stat og "demokrati"
For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative ideer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for en sterk kirke og kongemakt, og naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjon. Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjon gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som et styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmenes standpunkt og personlige egnethet, ikke gjennom allmenn stemmerett og flertallstyranni.
Nasjonen
Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn. I andre halvdel av 1800-tallet var konservative ideer fremtredende ideer i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte en avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" 1914-18.
Betydning før og nå
Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelege konservative verdiar i mellomkrigstida, med ønsket om tradisjonelle kjønnsroller og at makta skulle utgå frå "naturlege autoritetar". Det same kan truleg seiast om diktatoriske statsleiarar på venstresida som så på endring som ein trugsel mot sin eigen maktposisjon.
I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Innenfor religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale ideer. Men konservative ideer finnes også i andre politiske miljøer når folkegruppers livsbetingelser står på spill. Etter finanskrisen i 2008 har verden i større grad sett populistiske partier i fremgang ved å spille på forsvaret av egne nasjonale interesser, og i kampen mot innvandring og multikulturalismen. Donald Trumps regjeringsperiode er i dag kanskje det beste eksemplet på et konservativt forsvar for dette politiske synet: å bevare nedarvede verdier og ideer og tilbakevise nye ideer som kan true det bestående.