Er kulturer statiske eller dynamiske?
Forandrer kulturer seg eller forblir de det samme? En del antropologer var tidlig bekymret for at påvirkning fra andre land ville føre til endringer i kulturen til de folkeslagene de studerte. Mange av disse bekymringene skjedde i en tid da europeerne gjorde sitt imperialistiske inntog i den tredje verden – et inntog som førte med seg kulturelle impulser fra Europa.
I dag ville vi kanskje kalt dette for globalisering. Altså, en altomspennende spredning av enkelte kulturelle særtrekk. På grunn av denne utviklingen begynte en del antropologer å snakke om såkalt urgent anthropology. Det hastet med å forske på de befolkningsgruppene som fortsatt levde upåvirket og på tradisjonelt vis. For tenk om kulturen deres ville forsvinne!
Økt samhandling og likhetstrekk
Globalisering er på mange måter et nøkkelord her. I løpet av de siste tiårene har det foregått en økende samhandling mellom ulike land og folkegrupper. Det er klart at en slik internasjonal samhandling også kan føre til at partene påvirker hverandre. Men er det virkelig slik at globalisering har gjort oss mer lik? Forsvinner de kulturelle særtrekkene til fordel for en global kultur?
Vel, noen likhetstrekk kommer vi ikke utenom. De aller fleste av oss må for eksempel forholde oss til stat, statsborgerskap og lønnsarbeid. Til og med urbefolkninger i Amazonas må forholde seg til nasjonalstater. Yanomamöene har for eksempel forhandlet med den brasilianske regjeringen om en viss form for selvråderett, og flere mundurucúer har blitt lønnsarbeidere på gummiplantasjer.
Så noen likheter er det. Likevel betyr det ikke at et såkalt globalt kulturtrekk nødvendigvis treffer eller opptar alle. Pepsi Max og Justin Bieber er selvfølgelig kjent for store deler av jordas befolkning, men det finnes fortsatt noen som aldri har hørt om maximum taste, no sugar eller baby, baby ooh. Vi kan ikke bare gå ut i fra at enkelte fenomener er allment kjent. Noe så universelt finnes neppe.
Annerledes på andre måter
Vi kan derfor ikke si at globalisering gjør oss helt like. Kulturene endrer seg ikke nødvendigvis til en global kultur. Vi blir heller annerledes på andre måter enn hva som tidligere var tilfelle. Hvordan vi forholder oss til staten og lønnsarbeid, vil variere fra sted til sted. Så selve institusjonene er like, men det er ikke gitt at forholdet mellom dem og menneskene er like overalt i verden. Akkurat det er nok prisgitt kulturelle forskjeller, både lokalt og nasjonalt.
Den egentlige kulturen?
Vi skal også være forsiktige med å si at folkegrupper mister kulturen sin. Det finnes fortellinger om afrikanske urbefolkninger som leser gamle antropologiske studier for å lære hvordan deres kultur egentlig er. Men, hvordan er deres kultur egentlig? En slik formulering er problematisk. Går det an å si at en kultur er mer autentisk enn en annen? Er det slik at den norske kulturen var mer autentisk i 1850 enn den er nå? Kan noen miste en kultur på grunn av globaliseringen? Kan vi virkelig si at nordmenn har blitt mindre norske etter at de fikk parabolantenner og begynte med breakdancing? Samer sluttet vel ikke å være samer etter at de begynte å kjøre med scootere?
Vi kan heller si at både nordmenn, samer eller hvem det måtte være omformulerer sin kulturelle identitet i takt med de globale forandringene. Kulturer er med andre ord dynamiske. Vi snakker ikke om en statisk størrelse, men heller om noe foranderlig og levende.
En tosidig prosess
Vi har nå fastslått at globaliseringen skaper mer kontakt mellom mennesker, og at denne kontakten gjør at vi påvirker hverandre. På tross av dette blir vi ikke nødvendigvis likere, men heller forskjellige på andre måter enn før. Vi kan ikke si at globalisering kun fører til kulturell ensretting. Prosessen er heller tosidig, enn noe annet.
Verden beveger seg mot et globalt system av samhandling. Vi samarbeider og utveksler varer og informasjon med store deler av verdens befolkning. Dette innebærer selvfølgelig at en del institusjoner, som nasjonalstater og lønnsarbeid, brer seg over kloden.
Samtidig kan vi også se at ulike befolkninger ikke bare omdefinerer sin kulturelle identitet i takt med endringene, men at de i tillegg fremhever og dyrker sin lokale egenart. De er med andre ord ikke passive mottakere av globaliseringsprosessene, men de responderer på dem.
Disse to prosessene virker ikke hver for seg, men på hverandre og samtidig. I enkelte perioder vil befolkningen ønske globaliseringen velkommen fordi den fører med seg velstand og teknologisk utvikling. Men i andre perioder vil folk heller fremheve sine lokale særegenheter, blant annet fordi alle endringene gir dem en følelse av å miste seg selv. Dette er en pendel som svinger fram og tilbake, ofte i takt med hva folket ønsker og føler.
Litteraturliste
Eriksen, T. H. (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo, Universitetsforlaget.