Urinproduksjon

Urinproduksjonen startar ved at det blir danna eit filtrat av blodet. Ein liten arterie leier blod til kvart nefron, der arteriolen blir splitta opp til eit nøste av blodkapillar. Blodtrykket pressar væske over til Bowmans kapsel, som utgjer starten av kvart nefron. Filtratet blir deretter leidd gjennom nefronkanalane, der samansetjinga til væska endrar seg sterkt gjennom aktiv sekresjon og reabsorpsjon.

Konsentrasjonen av løyste stoff i urinen

Alle virveldyr er i stand til å lage ein urin der konsentrasjonen av løyste stoff er like stor eller lågare enn konsentrasjonen i blodet. På den måten kan dei kvitte seg med eit overskot av vatn.

Berre fuglar og pattedyr er i stand til å produsere ein urin som har ein høgare konsentrasjon av løyste stoff enn kva blodet har. Dette er mogleg fordi nefrona har eit motstraumsprinsipp som ved behov kan bli brukt til å auke konsentrasjonen av løyste stoff i urinen. På denne måten kan dei kvitte seg med eit overskot av ion.

Dei gruppene av virveldyr som ikkje er i stand til å oppkonsentrere urinen, må ha andre mekanismar for å kvitte seg med overskotet av ion. Hos fisk som lever i saltvatn, skjer dette via gjellene, mens krypdyr og marine sjøfuglar har spesialiserte saltkjertlar.

Konsentrasjonen er tilpassa miljøet

Hos pattedyr er evna til å oppkonsentrere urinen sterkt knytt til det miljøet dei lever i. Menneske kan produsere ein urin der konsentrasjonen av løyste stoff er omtrent fire gonger høgare enn i blodplasmaet, mens ørkenlevande dyr kan produsere ein urin som er opptil 30 gonger meir konsentrert enn blodplasmaet. Dei kan dermed minimalisere vasstapet. Dyr som lever i ferskvatn, slik som bever, treng ikkje å spare på vatnet og har lita evne til å oppkonsentrere urin.