En oversikt over de viktigste dramateknikkene

Opprinnelig ble bildeteater utviklet av en brasilianer som heter Augusto Boal. Han utviklet teknikken for å jobbe med undertrykkelse i forskjellige former, men teknikken kan brukes i mange forskjellige sammenhenger. Man bruker kroppen til å lage en statue av temaet eller på andre måter visualisere et enkeltord eller et tema.

Bildeteater går i korthet ut på at deltagerne i grupper lager frysbilder (statuer eller et slags lysbilde) av en situasjon, en tilstand eller et tema.

Dette bildet kan så bearbeides på flere måter. Ofte er mellommenneskelige situasjoner godt egnet, som mobbing, familieliv eller vennskap. For eksempel: Hva tenker du når du hører ordet mobbing? Hvilke konkrete handlinger er det man gjør når man mobber noen? Lag et bilde av en som er utenfor. Hva er situasjonen, hvor er dere, hvem er dere?

Når vi bruker frysteknikk, tar vi i bruk kroppen. For at det virkelig skal fungere, er det viktig at lederen er nøye med at det skal være god kvalitet på frysbildet. Det skal være som om noen har tatt bilde av deg midt i en bevegelse. Frys er frossen energi. Husk at også ansiktsuttrykk og blikkretning hører med og må holdes helt i ro! Slik øver vi opp deltagernes konsentrasjon og kroppskontroll samtidig som vi jobber med temaet.

Dramatisering er opprinnelig å lage teater med utgangspunkt i et annet kunstnerisk produkt, for eksempel et eventyr, en novelle, et dikt eller et bilde. Men man kan naturligvis også lage teater ut ifra et tema. Det som er viktig å tenke på når man skal dramatisere, er at man har situasjonen tydelig for seg: Hvem er man, hvor er man, når er det, hva gjør man, og hvorfor gjør man det? Det er også viktig at det er en eller annen slags konflikt eller problem som oppstår i situasjonen.

Vi har tidligere nevnt at drama kan være en måte å kommunisere ikke-verbalt på. Mange tenker nok at man må ha en eller annen slags tekst eller replikker når man dramatiserer. Det kan man naturligvis ha, men det går også an å dramatisere med svært få ord, eller uten å bruke ord i det hele tatt. Mange ganger kan det faktisk være mer virkningsfullt enn å bruke ord.

Her er noen ting man kan tenke på for å få fram informasjon om situasjonen og forholdet mellom personene uten å bruke ord:

• blikkontakt eller ikke blikkontakt
• handlingene man utfører
• fysisk avstand eller nærhet
• kroppsholdning
• ansiktsuttrykk
• enkle, symbolske kostymer eller rekvisitter (hva sier det for eksempel om en person at han eller hun har et kors rundt halsen?)

Enkle kostymer kan være svært virkningsfullt. I tillegg kan kostymet gjøre det lettere å komme inn i rollen og spille den. Mange barn og unge synes at det er enklere å spille en rolle når de får på seg et kostyme. Det kan ha noe å gjøre med at man kan gjemme seg litt bak det. Man kommer lenger vekk fra seg selv. I tillegg er det å kle seg ut noe mange barn og unge liker og synes er gøy, og det å leke seg litt med kostymer skaper ofte god stemning i gruppa.

Intervju er en øvelse i å skaffe seg informasjon, og det er derfor en øvelse alle kan få god bruk for i det virkelige liv. Denne øvelsen kan gjøres i par, eller så kan hele gruppa intervjue en person som kan være i rolle.

For eksempel kan den som intervjues, late som han er en figur i en fortelling eller et eventyr. Resten av gruppa er seg selv og stiller ham spørsmål. Den som er i rolle, må svare så godt han kan ut ifra det han vet fra teksten. Det er ofte svært populært blant barn hvis lederen er den som går i rolle og blir intervjuet.

Jobber man for eksempel med eventyr som tema, kan den som er leder, gå i rolle og kle seg litt ut som et troll og la elevene intervjue trollet. Kanskje trenger trollet også hjelp til noe etter intervjuet, for eksempel å lage en trolldans.

Denne teknikken har faste rammer og innebærer ikke noen form for visning. Det betyr at den kan fungere godt for nybegynnere. Det er imidlertid lurt å ha hatt en del øvelser der man spiller en rolle, i og med at deltagerne i rollespillet skal holde på rollen over et litt lengre tidsrom.

Rollespill foregår i grupper. Deltagerne i rollespillet får et rollekort der det står opplysninger om deres rolle (navn, alder og så videre) og hva situasjonen er. Rollekortene er hemmelige for de andre deltagerne. Når lederen sier «start», begynner rollespillet, og deltagerne dramatiserer den rollen de har fått. Viktig: Instruer deltagerne til å holde på med rollespillet helt til du sier stopp.

Etter at man har spilt ut situasjonen, har man en oppsummeringsrunde i gruppene der de går gjennom en og en deltager og diskuterer følgende punkt: Hvordan ble din rolle oppfattet av resten av gruppa? Hvordan var det for deg å være denne rollen, og hva tenkte du underveis?

Når alle rollekortene er delt ut, gir du beskjed om at deltagerne skal sitte hver for seg og lese igjennom rollekortet flere ganger. Slik får de tid til å tenke gjennom hvordan de vil spille rollen og legge til ting selv. Rollespillet begynner når du som leder gir klarsignal.

Det er svært viktig at du sier ifra at de skal holde på rollene helt til du sier stopp, og at du lar spillet gå en stund. Følg med på det som skjer, med et våkent øye. Det er viktig at gruppa opplever et par dødpunkter før du stopper spillet, for det er i disse dødpunktene at situasjonen og rollene kan utvikle seg.

Det er viktig at deltagerne får tildelt rollenavn, slik at de ikke bruker sine egentlige navn. Rollenavnene må på en eller annen måte være synlige for de andre. For eksempel kan deltagerne skrive rollenavnet sitt på en lapp som de legger foran seg.

Det å utforme rollekort kan virke litt vanskeligere enn det egentlig er. Så lenge du husker på noen grunnleggende ting, er det overkommelig å lage egne rollekort:

• Ha situasjonen (hvem, hva, hvor, hvorfor, når) klart for deg.
• Legg inn en konflikt eller motstridende interesser, men finn en god balanse mellom rollene. Hvis det blir for mange usympatiske eller farlige roller, fungerer spillet dårlig.
• Hemmeligheter som de forskjellige rollene har, og som kan avsløres etter hvert, er svært effektivt.
• Ikke røp for mye til deltagerne på forhånd. Hvis mulig skal de ikke vite hva temaet er en gang. Slik blir erfaringen de gjør seg i rollespillet, mer virkningsfull.

Man kan også organisere rollespillet slik at alle deltagerne får litt felles informasjon før man begynner, om hvem de er, hvor de er, og hva som er situasjonen. Så kan de få litt tid til å tenke gjennom sin egen rolle. Eventuelt kan noe informasjon være felles, og noe skjult.

Man kan også ha en observatør på hver gruppe som får beskjed om å se etter bestemte ting: Hvem dominerer situasjonen? Hvem snakker mest og minst? Oppstår det noen dødpunkter? Og så videre.

Improvisasjon vil kort sagt si å finne på ting der og da, i øyeblikket. Altså at man gjennomfører et spill som er lite forberedt, og der man ikke vet hva som kommer til å skje. Det betyr ikke at ingenting er forberedt. For eksempel er rollespill en slags improvisasjon, for selv om rollene og situasjonen er planlagt på forhånd, så er det ikke planlagt nøyaktig hva rollene skal si, eller hvordan de skal reagere etter hvert som situasjonen utvikler seg. Det er opp til hver enkelt deltager der og da.