Et spredt befolkningsmønster legger til rette for privatbilisme. Et tett befolkningsmønster kan legge til rette for kollektive transportløsninger.
De største byene våre ble til i en tid da det ikke fantes biler. Over tid har byene vokst. Knapphet på areal har ofte ført til konsentrert utbygging av boligområder. Ettersom avstanden mellom sentrum og nye boligområder har økt, har folk måttet bosette seg utenfor gangavstand til arbeidsplassene sine.
For at det skal være økonomisk grunnlag for å opprette en bussrute, må det bo minst 5000 mennesker innenfor influensområdet til en rute.
Selv med 5000 bosatte er det bare økonomisk grunnlag for halvtimesavganger. Halvparten av norske kommuner har en folkemengde på mindre enn 5000 personer.
Store byer har bygd ut kollektivsystemet sitt over tid. Oslo, Bergen og Trondheim satset på sporvogn på begynnelsen av 1900-tallet. Etter hvert kom bussen og konkurrerte ut sporvognene. I dag er bussen nesten enerådende som kollektivtransportmiddel i alle norske byer unntatt Oslo.
Oslo, med cirka 600 000 innbyggere i 2012, har hele tiden vært nødt til å forsterke transportkapasiteten inn mot sentrum i takt med at folkemengden har økt.
Sporvognene er beholdt og komplettert med et omfattende bussrutenett. I tillegg er tilbudet bygd ut med tunnelbane, lokaltog, regiontog, intercitytog, fjerntog og flytog. Men selv dette er ikke nok til å møte etterspørselen etter motorisert transport i hovedstaden. Oslo må derfor fortsette å bygge ut kollektivsystemet sitt kraftig i årene som kommer, for å møte veksten i etterspørselen etter persontransport.
Hva vil du anbefale Oslo å satse på i årene som kommer?
Nye T-baner, flere busser, flere sporvogner, flere lokaltog eller økt utbygging av veier for privatbiler?
