Les teksten og forsøk å tenke deg engelske fotturister på fjellferie i Norge på 1800-tallet.
Hvordan vurderer du denne formen for ferie med tanke på dagens krav om bærekraftig turisme?
Ørret og rein
Tre i Norge ved to av dem
Tre i Norge ved to av dem er kanskje den fremste av alle klassiske reiseskildringer fra Norge. Desto mer interessant er det at oppfølgeren nå foreligger på norsk for aller første gang, med tillegget 20 år etter i tittelen. Tjue år har gått siden pseudonymene Esau, Skipperen og John fartet rundt i norske fjell og daler med store øyne og åpen notisbok.
Nå har det blitt 1898, og karene er tilbake igjen. Denne gangen med litt annet reisefølge og program, men interessene er de samme. Her fiskes det ørret i Sirdal og jaktes rein og rype i Jotunheimen, før det lange norgesoppholdet avsluttes med en lang og dristig kanotur ned Gudbrandsdalslågen. Såpass dristig er turen at Aftenposten melder om havariet, «men begge engelskmenn kom seg trygt i land». Forfatteren fastslår påtatt skuffet at engelske aviser ville visst å bruke de ordene anledningen fortjente: «oppslukt av den rasende flod», «hjerteskjærende skrik», «heltemodige redninger».
Vidd på vidda
I sin tid måtte det en smule detektivarbeid til for å avsløre at Esau i virkeligheten het James Arthur Lees, Skipperen var Walter J. Clutterbuck mens Johns virkelige navn var Charles Kennedy.
Det var Lees som i store trekk skrev Tre i Norge ved to av dem, og i oppfølgeren er han alene om å føre ordet, noe han gjør med slentrende eleganse, humor og selvironi. «Å jakte ryper uten hund er sportslig sett bent frem latterlig», slår Lees fast.
Samtidig bekymrer han seg for en minkende villreinbestand, etter harde strabaser og store opplevelser på reinsjakt. Budeiene i fjellet får ellers de beste attester: «Hårdtarbeidende, muntre, ærlige seterjenter; vår største respekt for dere. Det er mulig det finnes noen av dere som ikke fortjener den, men jeg kan i sannhet si at jeg aldri har møtt dem.»