Det har tidligere vært en utbredt oppfatning at mennesker med psykisk utviklingshemning ikke er i stand til å føle sorg.
Paradoksalt har det samtidig eksistert en holdning om at psykisk utviklingshemmede bør skjermes fra dødens harde realiteter da sorgen kan bli overveldende og vanskelig å håndtere.
De første forskerne som så nærmere på dette, konkluderte imidlertid med at måten psykisk utviklingshemmede responderer på sorg på, ikke skiller seg vesentlig fra hvordan andre mennesker gjør det. Nyere forskning viser også at effekten av sorgbetonte opplevelser kan vare lenger hos mennesker med psykisk utviklingshemning, og den kan samtidig gi seg utslag i reaksjoner som angst, depresjoner og irritasjon.
Selv om psykisk utviklingshemmede med tiden er blitt mer synlige i samfunnslivet, lever flertallet av dem fortsatt hos pårørende. Til tross for økt bevissthet omkring utviklingshemmedes sorgprosess blir mange fortsatt utsatt for en «velment eksklusjon» fra slektninger som betviler deres evne til å fullt ta innover seg dødsfall i den nærmeste familien.
Å beskytte mot sorg
Tap av en nær slektning kan for psykisk utviklingshemmede i mange tilfeller innebære mer enn at de har mista et menneske de har vært emosjonelt bundet til. De har også mista en person de kommuniserte godt med, og som de opplevde å få oppmerksomhet og verdsettelse fra. Denne personen kan i tillegg ha vært den som anerkjente den funksjonshemmedes rolle i familien og i andre sosiale sammenhenger.
I tilfeller hvor den funksjonshemmede har bodd alene sammen med en forsørger, og forsørgeren dør, kan dette føre til at den funksjonshemmede må forlate bostedet og begynne en ny tilværelse et annet sted. Den funksjonshemmede står da overfor mange utfordringer: Han eller hun må forholde seg til stadig nye omsorgspersoner, helt nye prosedyrer eller andre personer med psykisk utviklingshemning som har konkurrerende behov.
Endringer i hverdagen
Uforståelige og uforutsette endringer i hverdagen kan i neste omgang føre til at den funksjonshemmede mister sin individualitet, og møtet med uvante og upersonlige miljø kan få funksjonshemningen til å fremstå som mer alvorlig enn den egentlig er. Omsorgsarbeiderne er ikke nødvendigvis kjent med den funksjonshemmedes bakgrunn. De kan oppfatte reaksjoner etter tap av pårørende som mentale problemer istedenfor sorg. Feil «behandling» av helt naturlige reaksjoner kan dermed bidra til å gjøre en allerede vanskelig situasjon verre.
Det er viktig at vi fjerner våre negative stereotype oppfatninger av funksjonshemmedes følelser og reaksjoner dersom vi ønsker å oppnå fremgang på det ideologiske og materielle plan. Tap av pårørende er en enorm påkjenning for folk flest. For å unngå å påføre personer med psykisk utviklingshemning ytterligere lidelser, er det viktig at vi legger vekt på å integrere dem sosialt.
Selv om det i de seinere åra har skjedd mye positivt når det gjelder å utvikle støttetjenester for utviklingshemmede som har mista pårørende, er det viktig at vi fortsetter å arbeide for å integrere dem best mulig i stedet for å holde på de gamle tankene om å skjerme og ekskludere dem.
Her er noen viktige punkter som omsorgspersoner må ha i mente:
- Å bruke eufemismer for å forklare dødsfall («gått bort» istedenfor «død») er sjelden klokt. Fortell folk på en medfølende, men direkte måte hva som har skjedd.
- Finn ut om den psykisk utviklingshemmede har opplevd å miste noen av sine nærmeste pårørende, og om dette førte med seg andre negative hendelser, som at den utviklingshemmede måtte bytte hjem eller mista kontakten med andre viktige personer.
- Mennesker med psykisk utviklingshemning kan uttrykke at de synes noe er vanskelig, gjennom måten de oppfører seg på. Endringer i atferd kan skyldes gamle så vel som nye opplevelser av sorg i tilknytning til dødsfall.
- Snakk direkte til mennesker med psykisk utviklingshemning uansett hvem de har følge med. Dersom de har mista noen som stod dem nær, kan du forklare at du forstår hvor trist og smertefullt dette må være for dem.
Denne teksten er et sammendrag av artikkelen «Bereavement in the lives of people with intellectual disabilities» av Sandra F. Dowling.
Relatert innhold
Nettside hos naku.no