Smittevernloven (lov av 5. aug. 1994, sist endra 1.1.2008) har som føremål å verne befolkninga mot smittsame sjukdommar gjennom førebygging.
Spesialisthelsetenesteloven (lov av 2. juli 1999) gir sjukehusa påbod om å ha eit kvalitetsutval, og om å melde om blant anna sjukehusinfeksjonar (nosokomiale infeksjonar).
Kommunehelsetenesteloven (lov av 19. nov. 1982) krev at kommunane har tenester for å fremme helse og førebyggje sjukdom, skade eller lyte.
Helsepersonelloven (lov av 2. juli 1999) krev at helsepersonell yter forsvarleg helsehjelp. Det vil blant anna seie at vi har plikt til å følgje dei godkjende normene og retningslinjene for å hindre smitte.
Arbeidsmiljøloven (lov av 17. juni 2005) skal verne oss som arbeidstakarar mot smittsame sjukdommar gjennom blant anna HMS-tiltak (helse, miljø og sikkerheit) (kapittel 3). § 4–5 handlar om kontakt med biologisk og kjemisk materiale. Kapittel 5 tek for seg registrerings- og meldeplikta som gjeld ved skade og sjukdom.
Nasjonalt folkehelseinstitutt (Folkehelseinstituttet) har utvikla fleire nasjonale retningslinjer og rettleiarar for å hjelpe oss med å førebyggje smitte. Alle helsetenester skal i tillegg ha sine eigne retningslinjer for førebygging etter forskrift om smittevern i helsetjenesten. Denne forskrifta gir institusjonar under spesialisthelsetenesteloven og kommunehelsetenesteloven påbod om å ha eit eige infeksjonskontrollprogram og det nødvendige talet på helsearbeidarar som hygienesjukepleiarar og legar med innsikt i infeksjonsførebygging (jamfør kapittel 2 Smittevern i helsetjenesten).
Helsedepartementet har utarbeidd ein Handlingsplan for å forebygge sykehusinfeksjoner.
Det er staten gjennom fylkeslegen som kontrollerer at spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta følgjer desse lovane og retningslinjene.