Klassisk reiselivslitteratur
Om vi kan snakke om klassisk reiselivslitteratur, så dreier denne litteraturen seg ofte om skildringar av lengre reiser der formålet var personleg utvikling og innsikt i andre kulturar – det som blir kalla ei danningsreise.
Danningsreise
Den klassiske «danningsreisa» er beskriven slik på Wikipedia:
«Dannelsesreisen, også kalt The Grand Tour, har til formål å utvikle personligheten ved å gi den reisende innsikt i og forståelse av andre kulturer. Dannelsesreiser er gjerne langvarige reiser på måneder, halve eller hele år. Opprinnelig var slike reiser en del av den europeiske overklassens utdannelse og skriver seg tilbake fra ca.1660. Også i den dansk-norske statsforvaltningen (1660–1814) var dannelsesreisen en del av de høyere embetsmennenes utdannelse.
I relasjon til kunst virker dannelsesreisen slik at kunstneren kan bli inspirert til nye metoder som kan benyttes i arbeidet. Videre kan vedkommende studere andre lands museer, kunstsamlinger, bibliotek og teatre.
Den europeiske adelens klassiske dannelsesreiser, «Grand Tour», var i hovedsak slutt med den franske revolusjon, men reisene har tatt nye former og er i det 20. århundre blitt utviklet til turisme. Begrepet Grand Tour eksisterer fortsatt som en betegnelse for en type biler (Grand Tourer) (GT).
I nyere tid har interrailreiser og jorden rundt-reiser fått en beslektet rolle som dannelsesreise for norsk ungdom.»
Historisk grunnlag for opplevingar
Det er lett å kjenne seg igjen i mykje av motivasjonen for dagens turistar. Mange av dei som i dag legg ut på lengre reiser, ventar å få eit stort personleg og kulturelt utbytte. Desse gruppene søkjer ofte eldre reiseskildringar og informasjonskjelder for å få eit sterkare historisk grunnlag for opplevingane sine.
Dagens reisande er ikkje store forbrukarar av klassiske reiseskildringar. Samtidig er det greitt å vere merksam på slike kjelder som ein viktig del av historia og heilskapen.