Hopp til innhald

Utdrag fra Julius Paltiels historie

Utdrag fra Julius Paltiels historie, skrevet av Vera Komissar

Jeg åpner døren. To menn i mørkeblå uniformer står utenfor. Det glimter i de gylne knappene. Norske politikonstabler, med uniformsluen på hodet.
De spør etter Idar og Julius Paltiel.
- Jeg er Julius Paltiel, hva gjelder det?
- Du er under arrest.
Jeg er med ett lys våken. Kvelden før hadde en kunde i butikken, politibetjent Alfred Geving, advart meg: - samtlige jødiske menn over 15 år vil bli arrestert i natt. Kom deg i dekning, gutt!
Jeg får ikke snakke med mamma alene. Ikke et lite øyeblikk engang. Jeg vil så gjerne fortelle henne at hun må forsvinne herfra, straks. Men mamma vil ikke forstå. Hun vil ikke bort fra hjemmet sitt, den eneste trygge plassen hun vet om. Jeg kan se at hun er bekymret for hva som skal skje med sønnene hennes.
[........]
Jeg ber henne til slutt om å ta vare på seg selv. Jeg gir henne en kort klem. Jeg synes hun ser liten ut, idet politimennene fører meg ut av leiligheten.

Falstad

Tre eldre menn får ordre om å rulle seg ned fra steinbruddet. Det er Kalman Glick, 65 år, Motitz Abrahamsen, 61 år, og Herman Schidorsky, 55 år. De tre nøler på toppen. Det er langt ned, kanskje fem-seks meter. Men ned skal de! SS-vaktene står parat til å puffe dem utfor. Tre pene, eldre menn ruller ned. Vi andre steinbærere står lamslåtte og ser på. Sjokket gir meg blodsmak i munnen. Hendene mine knytter seg, og musklene blir stramme mens jeg ser dem rulle langsomt ned over steinene. De blir grusomt forslått. Blodet renner i de skitne ansiktene, og blander seg med tårene av smerte og fornedrelse. De makter ikke å røre seg. Jeg går langsomt bort til dem, hjelper den nærmeste på bena.
[.....]
Vi får vite at sykebilen står utenfor, klar til å frakte dem videre. Vi blir sendt tilbake til loftet og hører at bildørene blir lukket. Vi kan ikke se noe gjennom takgluggene, men hører at bilen ikke setter kursen mot Levanger. Den kjører mot Falstadskogen. Vi vet hva det betyr. Ikke lenge etter hører vi skuddsalvene.

Transport

Jeg står bak mamma i køen. Hun strever med å komme seg inn i kuvognen. En Hitler-ungdom slår henne med stokken sin. Jeg skriker opp. Skytevåpnene peker øyeblikkelig på meg. Erfaringene fra Falstad og rådene fra noen jødiske ungdommer får meg til å tie. Jeg kan ikke gjøre noe for å hjelpe mamma.
Inne i vognen kan jeg endelig legge armen rundt mammas skuldre. En kuvogn er beregnet til seks hester og to menn. Nå står vi seksti redde jøder presset sammen. Vi kan nesten ikke røre oss. Det blir slengt inn et halvt brød til hver. En kanne vann på deling. En bøtte kan vi gjøre vårt fornødne i. Vogndøren blir slått igjen, og låst på utsiden. Vi er fanget i en felle.
Utvelgelse
I morgenlysets grå tåke skimter jeg lave bygninger så langt øyet rekker. Jeg ser doble rekker med piggtråd. Soldater på vakt retter sine våpen direkte mot oss. Jeg holder mamma fast i hånden. [.....]
En mor lar seg lure da en gestapist løfter barnet opp og gir det en klem. Så setter han barnet ned og skyter det rett foran øynene på moren. Hun synker ned på bakken før hun blir drevet videre i rekken. Jeg kan høre skrikene hennes lenge etter at hun er ført bort.
[.....]
Kvinnene og barna blir jaget opp på en lastebil. Heldigvis slipper de å stå der i timevis, tenker jeg, de blir sikkert kjørt til sitt nye oppholdssted - idet mamma kommer opp på lasteplanet, snur hun seg i et kort sekund. Øynene våre møtes. Mamma strekker armene mot meg. Bilen kjører bort.
[......]
De norske fangene står på rekke og rad sammen med hundrevis av andre fanger. Hauptsturmführer Aumeyer går langs rekken, og spør hvor gamle vi er.
- 18 år, svarer jeg.
Han peker på hvor jeg skal stå.
Fangene som er over 40 år får straks marsjordre, og blir drevet bortover perrongen av SS-soldatene med våpnene klare.
Hvor blir de ført?

Konsentrasjonsleir

Vi skal tatoveres. Blockälteste, brakkesjefen, gir oss et råd på veien: - Dere vil få et nummer tatovert på venstre arm. Glem hva dere heter. Her får dere ikke navn, bare nummer! Her er dere arbeidsføre eller døde!
Jeg stirrer på armen min. Den brenner av smerte. Tatoveringssylen er blitt stukket inn om og om igjen. Nå er jeg merket, degradert fra å være Julius Paltiel til å bli Häftling, fange, nummer 105 362. [.......]
Langsomt går grusomheten opp for meg. De forteller at min bror Idar hadde fått et sår i leggen. Han oppsøkte sykestuen. Den dagen ble alle som kom til sykestuen sendt direkte i gasskamrene, uten spørsmål eller legeundersøkelse. Jeg forstår egentlig ikke hva som menes med gasset, har aldri hørt om det. Gasset i hjel! Men jeg skjønner at Idar er død.
Jeg tenker på mamma. Forsiktig spør jeg om noen vet hvor det er blitt av de andre fra vår transport. Jeg vil så gjerne se mamma. De andre ser på meg med trette, sløve øyne, hvisker:
- Gasset.
- Gasset?
Min hvisking er som et ekko. Nå går det opp for meg at også mamma er borte, død. Jeg roper: - Hva med onkel Aron, tante Thora, de andre?
[........]
Etter en dags hardt arbeid marsjerer vi tilbake til leiren. Vi er gjennomfrosne og slitne, sultne, tørste. Flere orker ikke tanken på flere dagers slavearbeid og springer ut av geleddene. De blir straks skutt. Noen faller om av utmattelse. Vi forsøker å trekke dem opp av sølen, slepe dem etter oss. Så er det igjen appell, og den evige opptellingen. Jeg venner meg til synet av døde kamerater, og har ikke lenger krefter til å sørge over dem.

Fri

Den 9.april er leiren i realiteten på fangenes hender. 11.april hører vi ilter skyting flere steder i leiren. SS-vaktene forsvarer seg mot amerikanske soldater. Så blir alt stille, merkelig stille. Jeg sitter sammen med andre fanger rundt et bord i brakken. Vi ser gjennom vinduet, prøver å danne oss et bilde av hva som skjer. Plutselig oppdager jeg at et hvitt flagg blir heist over vakttårnet.
Jeg reiser meg, roper: - Se, det hvite flagget! Vi er frie, frie, frie....

Hjemkomst

Flere av vennene mine har fått beskjed om at jeg kommer hjem denne dagen. De venter på meg. Det er godt å se deres kjære ansikter igjen. Karl Lagerquist er den første som omfavner meg med en varm velkomstklem, så er det kona hans, Gunvor, og min gode barndomsvenn Bjørn Trønsdal og foreldrene hans. Det er en god hjemkomst. Alle vil ha meg med hjem.
Det er trygt å være i Trondheim.

CC BY-NC-SASkrive av Vera Komissar. Rettshavar: Statsarkivet i Trondheim
Sist fagleg oppdatert 01.05.2014