Fristende

Øyvind Blankvandsbråten er en av dem som gjerne handler på H&M og Zara.

– Det er fristende, sier Blankvandsbråten. – Jeg kjøper kanskje ti plagg i året hos billigkjedene, og så handler jeg noen dyrere plagg. Jeg kjøper klærne fordi de ofte ser bra ut, og fordi det er billig.

Han er ikke alene om dette kjøpemønsteret. Ifølge fjorårets årsrapport solgte H&M for 129 milliarder svenske kroner. Zaras grunnlegger Amancio Ortega er nå en av verdens rikeste menn.

«Fast fashion»

En gjennomsnittsamerikaner kjøper 64 plagg per år, altså mer enn ett plagg per uke, skriver Elizabeth Cline i sin bok Overdressed. The shockingly high cost of cheap fashion.

Også i Norge handler vi mye klær. Ikke minst kastet vi utrolige 130 000 tonn klær i 2009. Grunnen til at vi kjøper og kaster så mye, er at klærne er så billige. Mens en gjennomsnittshusholdning brukte 13 prosent av inntekten sin på klær i 1958 og 7–8 prosent på 1980-tallet, bruker vi i dag kun 5 prosent på klær. Denne måten å forbruke klær på skader både oss selv og miljøet, skriver Cline.

– Et plagg koster det samme som en pommes frites og en cola. Og lønna fabrikkarbeiderne får, er ikke til å leve av, verken i Asia eller i USA, skriver hun om det hun med en parallell til «fast food» kaller «fast fashion».

Ned med lønningene

Tidligere var konfeksjonsindustrien i USA en viktig næring med mange arbeidsplasser. 20–40 prosent av et plaggs kostnad gikk til lønn, inntil man utover på 1950-tallet så at det var mye billigere å produsere i Asia.

Cline skriver at en symaskinoperatør i USA i dag tjener 1600 dollar (cirka 9230 kroner) i måneden, noe som ikke er en spesielt god lønn. Men lønna i Kina er bare en brøkdel: 147 dollar (cirka 848 kroner) per måned. Dermed har lavkostland i Asia og Latin-Amerika fått syjobbene.

Samtidig har klærne blitt billigere: På midten av 1980-tallet kostet en Levi's-bukse cirka 500 kroner i USA, noe som tilsvarer cirka 1053 kroner i dagens kroneverdi. Også i dag kan du kjøpe Levi's-buksa i USA for rundt 500 kroner, det vil si at prisen har gått dramatisk ned.

– Det er ikke slik at vi ikke har råd til å kjøpe dyre klær, men vi ser ingen grunn til å gjøre det, skriver Cline.

– Nå går kun et par prosent av kostnadene ved et plagg til lønninger, sier Carin Leffler, fagrådgiver i Framtiden i våre hender.

– Dette er rå utnytting av folk langt unna oss. Kleskjedene kan betale litt mer for varene hvis de bare vil. Mange forbrukere tror de ikke kan bidra til endring, men det kan de. De kan skrive under på kampanjer og handle bevisst. Kjedene gjør noe når forbrukerne presser på.

Skitten hvit bomull

– Jeg kjøper ikke plastprodukter, fordi de er utvunnet fra olje og ikke er nedbrytbare. Men her står jeg altså med et skap fullt av polyester som er utvunnet fra olje, skriver Cline.

Både polyesterproduksjon og bomullsproduksjon fører til helseskadelige utslipp og stort forbruk av naturressurser. For å produsere én kilo bomull brukes 16 gram sprøytemiddel og opptil 29 000 liter vann, kommer det fram av en rapport fra Nordic Initiative, Clean and Ethical Fashion, som er en sammenslutning av flere tekstil- og moteorganisasjoner. Øyvind Blankvandsbråten er klar over miljøkonsekvensen.

– Jeg ønsker å kjøpe flere plagg som varer. Men jeg er ingen storforbruker og bruker klærne lenge, sier Blankvandsbråten.

Cline kjøpte en symaskin mens hun jobbet med boken.

– Jeg kommer fra en generasjon som ikke har lært å sy, noe man tidligere måtte kunne av ren nødvendighet. Det handler ikke om å sy alt selv, men om at alt kan bli reparert eller omsydd. Det er tilfredsstillende. Erfaringen fikk meg også til å se hva et vellaget plagg er, og jeg begynte å ønske meg kvalitetsklær, skriver hun.

Vibeke Hollan, kommunikasjonssjef i HM, oppgir at hun ikke har lest Clines bok og derfor ikke kan kommentere innholdet.

Artikkelen Norske Varner-Gruppen nekter å oppgi fabrikkene sine er bare ett av mange oppslag i media i 2012 om den usunne billigmoten.