Sjamaner og hekser

Begrenset bruk

Bilde: Ilya Naymushin

Når man reiser rundt i verden, vil man som regel støte på en eller annen form for religiøs tro, og i de fleste religioner finnes det spesielle personer som har spesielle oppgaver. Det er her snakk om personene som kan utføre ritualer, bidra med sjelesørging og kontakte det hinsidige.

I skriftløse religioner, som antropologer stort sett studerer, har kommunikasjonen med det hinsidige ofte vist seg å være viktig del av den religiøse praksisen, enten det nå har skjedd gjennom transe, ekstase eller bønn.

Det som er spesielt med disse personene, er at de har en dobbelttydig rolle. Befolkningen går til dem når de behøver hjelp, men noen ganger kan forholdet til dem fortone seg som et fryktens kapittel. Vi vet aldri om de vil vende seg mot oss.

Fryktet eller ei, så har de religiøse lederne viktige funksjoner i samfunnet. De hjelper befolkningen med med problemene sine, noe vi skal ta en titt på nå.

I enkelte samfunn er sjamanen den religiøse lederen. Innbyggerne oppsøker han når de har behov for hjelp, og det finnes nesten ikke grenser for hva en sjaman kan hjelpe deg med. Det kan være alt fra fødsler og helbredelse, til jaktlykke. Eller så ønsker de kanskje hjelp med saker av mer privat art, for eksempel problemer med svigermor.

For å hjelpe dem, må sjamanen gå inn i en transe og komme i kontakt med åndeverdenen. Der kan han spørre om råd og få svar på hva som gjøres.

For å oppnå transen tar mange sjamaner i bruk hallusinogener (rusmidler). Hos yanomamöene, som vi har vært innom i en annen tekst, bruker sjamanen det narkotiske stoffet ebene for oppnå den ønskede virkningen.

I sjamanistiske religioner er det altså ikke uvanlig at den religiøse lederen har funksjoner knyttet til hverdagens store og små hendelser. De er ofte “the go-to guy” når noe skal gjøres eller fikses.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Ilya Naymushin

Det er heller ikke uvanlig at samfunn som antropologer er interesserte i, også har en utstrakt tro på hekser.

I likhet med sjamaner er hekser også fryktet. Forskjellen er at heksene ikke fører noe godt med seg. De får snarere skylden for mye av det gale som skjer i samfunnet. Men det betyr ikke at heksene nødvendigvis mener noe vondt med handlingene sine. Det er slettes ikke sikkert at de ønsker å skade noen. I flere samfunn vet ikke heksene engang at de er hekser! Hos azandene i Sør-Sudan foregår heksekunsten om natten - mens heksene sover. De er rett og slett uvitende om hele seansen.

Dette gjenspeiler antropologiens syn på fenomenet, hvor heksenes ondskap blir tilskrevet en iboende kraft som har tatt bolig i dem. Hos de nevnte azandene har heksene – helt uforskyldt – fått en fysisk substans i magen, og det er den som er roten til ondskapen. Så når en mistenkt heks fra azande-samfunnet dør, skjærer de opp magen for å bekrefte eller avkrefte mistankene.

Vi har nå sett at hekser ikke alltid er klar over at de er hekser. De vet heller ikke at de utfører onde handlinger. Selv om heksene stort sett er uvitende til kreftene som bor i dem, så hender det mer enn ofte at personer blir beskyldt for å ha utøvd heksekunster. I de samfunnene hvor heksekunst er en realitet, har de også utviklet rutiner for hvordan bevise eller motbevise at anklagede er en heks.

Siden hekser ofte får skylden for andres ulykker, er det heller ikke urimelig å anta at straffene er ganske harde. Hvis en person blir funnet skyldig i å være en heks, kan utfallet bli katastrofalt. I mange tilfeller straffes hekser med døden eller forvisning. Det er overhodet ikke snakk om å helbrede de skyldige, for hekser anses stort sett for å være uhelbredelige, og da kan de ikke bli værende i samfunnet.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: AP, NTB scanpix

I enkelte samfunn kan hekser altså være høyst reelle. For samfunnsmedlemmene fremstår heksene like virkelige som bussen dere tar til skolen. Når det er sagt, er det viktig å påpeke at troen på hekser ikke eksisterer uten en grunn. Heksene har ofte en funksjon.

Noen forskere har hevdet at heksene fungerer som en “sikkerhetsventil”. I samfunn hvor det eksisterer mange konflikter kan det være vanskelig å endre på den underliggende årsaken til at problemene eksisterer, for eksempel hvordan makten er fordelt. Da er det lettere å skylde på hekser. På den måten får man en forklaring på problemet. I tillegg kan det være lettere å fjerne en heks enn å endre maktstrukturen i et samfunn. Det er nok ikke uten grunn at høvdinger og ledere svært sjelden blir anklaget for å være hekser.

Andre har på sin side påpekt at heksene kan være med på å forklare alt det uforklarlige og underlige som skjer i hverdagen: “Hvorfor mistet jeg nettopp to kyr utenfor et stup de aldri bruker å gå til? Det må være heksekunster i spill!"

Det kan også være misunnelse, sjalusi og hevn som er årsaker til at enkelte blir anklaget for å være hekser. Det behøver ikke stikke dypere enn som så.

Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.