Både mor og far
Der patrilineære og matrilineære systemer regner slekten gjennom henholdsvis farslinjen og morslinjen, blir slekten i kognatiske systemer regnet gjennom både mors- og farssiden. Vanligvis blir verken den ene aller andre siden favorisert.
Vi behøver ikke reise langt for å finne denne typen slektskapssystemer. I Norge regner vi slekten gjennom kognatisk, eller såkalt bilateral avstamning. I tillegg bruker vi de samme begrepene om slektninger på begge sider. Det spiller ingen rolle om det er snakk om en onkel fra mors- eller farssiden. Vi bruker det samme ordet uansett.
Når det er sagt, skal vi ikke så altfor langt tilbake i tid før vi finner eksempler på rettigheter og symboler som favoriserte farslinjen. Barnet fikk ofte etternavnet til faren, og sønnen fikk odelsretten til eventuelle gårder. I dag er ikke dette like tydelig. Barnet kan få mors etternavn, og odelen kan gis til både gutter og jenter.
I tillegg til å anse medlemmer fra både mors- og farssiden som slektninger, har kognatiske systemer ofte den konsekvensen at både kvinner og menn kan overta rettigheter fra begge sider av slekten.
Slekten fordobles
Kognatiske slektskapssystemer kan faktisk også skape litt kaos. For hva tror du skjer med familietreet når det kommer en ny generasjon til verden? Hver gang slekten utvides med en generasjon, vil den selvfølgelig fordobles. Det er et naturlig resultat av å regne slekten på begge sider. Bare tenk etter selv. Vi har fire besteforeldre, åtte oldeforeldre og så videre. Jo lengre bak i tid man går, og jo flere medlemmer slekten består av, jo vanskeligere blir det å ha kontroll på hvem som er hvem.
Lojalitetsbånd?
Bortsett fra å fordele arverett og lignende likt på begge sider av slekten, kan man diskutere hvor «lønnsomt» et kognatisk system egentlig er. Spesielt hvis vi tenker at slekten skal organiseres som en gruppe som kjemper sammen med deg mot eventuelle farer.
Nuerne, som vi har vært innom i en annen tekst, regner slekten gjennom et patrilineært system. Siden de prioriterer og definerer seg gjennom farslinjen, gjør det også arbeidet med å ha oversikt over hvem man er nært i slekt med, lettere. I tillegg blir det enklere å systematisk organisere slektsgruppen hvis man behøver støtte mot utenforstående eller fjerne slektninger.
I kognatiske systemer blir dette arbeidet vanskelig, mye fordi de man selv er i slekt med, har slektninger som du ikke er i slekt med. Lojaliteten er med andre ord ikke tydelig avgrenset. Den er spredt til flere slektsgrupper enn din egen.
Dette høres jo veldig kynisk og bastant ut. Vi skal selvfølgelig ikke utelukke at en slik form for organisering er mulig i kognatiske samfunn. Det finnes uten tvil flere eksempler på at slektninger hjelper hverandre, noe du selv sikkert har opplevd. Hos nuerne er dette imidlertid en mer innarbeidet måte å løse konflikter på.
Litteraturliste
Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.