Familie og samlivsformer

Familien finnes i en eller annen form i alle samfunn. Det er den første sosiale gruppa vi blir medlemmer av, og det er i denne gruppa vi får våre første inntrykk. Erfaringene fra familien er gjerne så grunnleggende at inntrykkene varer hele livet. Det er i familien den livslange sosialiseringsprosessen starter.

Hvordan skal vi definere en familie? Selv om alle menneskegrupper i verden organiserer seg selv i familier, finnes det så mange varianter at det kan være vanskelig å definere eksakt hva en familie er.

Vi tenker kanskje på en familie som for eksempel en eller to voksne med sine barn, men i noen kulturer finnes det familier der en mann har flere koner (polygyni) og familier der en kvinne har flere menn (polyandri). Familieforhold som består av flere ektefeller, blir kalt polygami.
Om vi definerer familien som en gruppe der barn blir født, utelater vi Banarostammen på Ny-Guinea; der kan ikke en kvinne gifte seg før hun har født barn, og hun kan ikke gifte seg med den personen som er faren til barnet. Ulike kulturer har ulike oppfatninger og kulturelle kjennetegn for hva en familie er.

For å dekke de fleste variantene kan vi si at en familie består av to eller flere mennesker som ser på seg selv som slektninger enten på grunn av blod, samboerskap, partnerskap, ekteskap eller adopsjon.

Familiens oppgaver varierer fra samfunn til samfunn. Noen oppgaver er sentrale og felles for de fleste samfunn, mens andre er spesielle for enkelte samfunn. Familien har mange oppgaver felles med andre sosiale institusjoner, for eksempel rekruttering av samfunnsmedlemmer og som sosialiseringsarena.

I mange samfunn er også familien et arbeids- og produksjonsfellesskap. Særlig gjelder dette primærsamfunnene. I dag er funksjonen som forbruksfellesskap langt sterkere. Det betyr at familien fungerer som en enhet der medlemmene forbruker og nyter mange av de godene som blir fordelt i samfunnet.

Familien har ofte disse oppgavene:

• Følelsesfellesskap. Det betyr at ektefeller eller par er knyttet til hverandre gjennom følelser. Dette er en langt viktigere funksjon i vestlig familietradisjon enn for eksempel innenfor afrikansk familietradisjon.
• Ramme for seksualliv, produksjon og reproduksjon. I det monogame ekteskapet/parforholdet er seksuallivet og følelsesfellesskapet nært knyttet til hverandre. I det polygame ekteskapet er arbeidsfellesskapet trolig viktigere enn seksuallivet og følelsesfelleskapet.
• Økonomisk sikkerhet. De sosiale trygdeordningene har svekket familiens oppgaver på dette området. Men i for eksempel afrikanske samfunn er økonomisk sikring en sentral oppgave.
• Sosialiseringsarena. Felles normer, verdier og holdninger for familien som gruppe opprettholdes og videreføres.

Hva som er den dominerende familietypen i et samfunn, henger tett sammen med samfunnstypen. Jordbrukssamfunnet har sin familieform, mens kunnskaps- og informasjonssamfunnet sin. I jordbruksamfunnet er det vanlig med ulike former for storfamilier, mens den vanligste familieformen i dagens Norge er kjernefamilien. Men familieformene har i dagens norske samfunn endret seg, og nye familieformer har oppstått som følge av samfunnsmessige endringer.

Samfunnsmessige endringer har også betydd at rollene innad i familien er endret. De tradisjonelle kjønnsrollene har endret seg. Kvinner arbeider stort sett utenfor hjemmet, og arbeidsoppgavene innad i en husholdning fordeles i større grad uavhengig av kjønn i den vestlige verden.

På verdensbasis er det kulturelle forskjeller i familiemønstre. I noen områder av verden endres tradisjonelle familiemønstre sakte, mens i enkelte i-land skjer endringene raskt. Familiemønstrene påvirkes av flere faktorer, som for eksempel sysselsetting/jobbmuligheter og flytting fra bygd til by.

Når samfunnet endrer seg, endrer også samlivsformene og holdninger til dem seg. I Norge var nok den vanligste samlivsformen ekteskap på femtitallet, men i løpet av de siste tiårene har antallet samboere økt. I aldersgruppa 25–29 år har andelen samboere vært stabil på rundt 40 % de siste ti årene. For de over 30 år har det blitt flere samboere. Deretter går andelen samboere ned med alder. Flere over 30 år velger altså å bo sammen uten å gifte seg. Andelen enpersonhusholdninger øker – flere bor også alene. ^[1]

Litteratur:

Haslie, A. (2013, 11. januar). Folk flest er familie. Hentet fra https://www.sv.uio.no/iss/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2013/folk-flest-er-familie.html