Grunnen er at mange bedrifter vokser og trenger mer arbeidskraft for å dekke etterspørselen etter de tjenestene eller produktene de produserer. Det motsatte er tilfelle under en nedgangskonjunktur.
Finanskrisen og ettervirkningene
Et eksempel på at arbeidsmarkedet svinger med økonomien, er finanskrisen i 2007/2008. Da gikk norsk økonomi inn i en nedgangskonjunktur som førte til økt arbeidsledighet og synkende bruttonasjonalprodukt. Norge har en liten og åpen økonomi, med mye handel med utlandet, og derfor er den norske økonomien sterkt påvirket av svingningene i andre lands økonomi. På det aktuelle tidspunktet falt børsene verden over så hardt og fort at det ga en kollaps i finansmarkedene, som førte til en global «pengetørke». Det førte igjen til at bankene både ble mindre villige til, og hadde mindre mulighet til, å låne ut penger til bedrifter som trengte å investere for å vokse. Mange bedrifter hadde altfor høy gjeld, og når de ikke vokste, hadde mange av dem ikke penger til både å drive videre og å betale tilbake gjelden. Resultatet ble at mange bedrifter måtte legge ned, og at mange arbeidstakere mistet jobben.
I Norge satte staten raskt i verk tiltak da det ble klart hvilken vei det bar med økonomien. Sammenliknet med mange andre land hadde finanskrisen små virkninger i Norge, som var tilbake til «normalen» allerede i 2011. Det skyldes blant annet at Norge ikke har netto statsgjeld. Mange andre europeiske land hadde enorme lån hos store banker og ingen reell mulighet til å betale lånene tilbake. Da hadde de heller ikke penger til tiltak som kunne ha redusert skadene av finanskrisen. I land som Spania og Hellas har virkningene vært langvarige, og ungdom er særlig hardt rammet. I disse landene er henholdsvis 50 og 60 prosent av alle unge under 24 år uten jobb.
Ledighetsutviklingen innenfor ulike yrker
Hvor mange som er arbeidsledige til enhver tid, varierer sterkt med hvilken næring, hvilke yrker og hvilket geografisk område vi snakker om. Og noen næringer og yrker er mer utsatt for konjunktursvingninger enn andre. Variasjonen i etterspørselen etter arbeidskraft er vanligvis større i privat enn i offentlig sektor. Det skyldes hovedsakelig at det er politisk bestemt hvilke tjenester og ytelser det offentlige skal tilby, mens produksjonen i privat sektor i stor grad er bestemt av markedsforholdene. Det gjør at det offentlige arbeidsmarkedet gjerne er mer forutsigbart og stabilt.
Et eksempel på hvordan dette fungerer, er det som skjedde etter fallet i oljeprisen i 2015. Norsk olje tapte i konkurransen mot billigere oljeprodusenter, noe som gjorde at oljeselskapene fikk mindre å gjøre. Mye av norsk oljevirksomhet ligger i Stavanger-regionen, og her ble utslagene store. Økningen i ledigheten blant ingeniører i Rogaland fylke alene sto for over halvparten av økningen i arbeidsledigheten i Norge i 2015. Mange av dem som mistet jobben, var ingeniører, teknikere, operatører og andre som arbeidet tett på selve oljeproduksjonen. At 2,5 prosent av alle ingeniører ved utgangen av 2015 var helt ledige, høres kanskje ikke så mye ut, men det var faktisk mer enn en dobling fra året før. Et eksempel på områder der ledigheten svinger mye mindre, er undervisning og helse. Her har tallene vært stabilt lave i mange år, og henholdsvis 0,7 og 1,3 prosent var ledige ved utgangen av 2015. Landsgjennomsnittet lå da på 3 prosent.
Høyere arbeidsledighet blant dem med lite utdanning
Ledighetsnivået er gjennomgående høyere for personer som ikke har fullført videregående skole. En grunn kan være at de som ikke har fullført videregående utdanning, ofte stiller svakt i konkurransen om de ledige jobbene. Det er særlig tilfelle i dårlige tider, når arbeidsgiverne har mange jobbsøkere å velge mellom ved ansettelser.