I kriminalstatistikken definerer Statistisk sentralbyrå innvandrere som de som er født utenfor Norge. Sammenliknet med resten av befolkningen er enkelte grupper ikke-vestlige innvandrere noe overrepresentert blant personer som er siktet og straffet for lovbrudd. Andre innvandrergrupper er underrepresentert i den samme statistikken. Tallene varierer fra innvandrergruppe til innvandrergruppe og ikke minst når det gjelder hvor lenge innvandrerne har vært bosatt i Norge. Det er derfor viktig at vi ikke ser på innvandrere som en ensartet gruppe. Og det er viktig å være klar over at statistikken i dette tilfellet kan framstilles misvisende.
Grupper som har dårlige levekår, er overrepresentert i kriminalstatistikken. Det gjelder for hele befolkningen. Enkelte innvandrergrupper har dårligere levekår enn gjennomsnittsbefolkningen. De har dermed høyere representasjon i kriminalstatistikken. Videre kan språkproblemer, opplevd diskriminering og politiets fokus på innvandrergrupper forklare at enkelte innvandrere er mer i kontakt med rettsapparatet enn etniske nordmenn. Et aktuelt spørsmål er om personer med utenlandsk opprinnelse har høyere oppdagelsesrisiko enn personer med norsk utseende, fordi det skal mindre til før de blir sjekket på gata av politiet.
I tillegg er det viktig å se på de statistiske forutsetningene her. Hvis vi justerer for alder, kjønn, bosted, sysselsetting og utdannelse, reduseres overrepresentasjonen kraftig. For eksempel er unge menn den befolkningsgruppen der klart flest begår kriminelle handlinger. Unge menn er også sterkt overrepresentert blant innvandrere, noe som igjen bidrar til å gjøre innvandrere overrepresentert i kriminalstatistikkene. Men dette forklarer ikke hele forskjellen. Andre faktorer ser i tillegg ut til å spille en rolle, for eksempel bakgrunn, sosiale forhold og psykiske problemer.