Hun stakk tidlig hjemmefra. Alene og gravid var hun nær ved å bli solgt til et bordell i den nordøstlige byen Harbin (Hāěrbīn) 哈尔滨. Der kom hun i kontakt med utgiveren og forfatteren Liú Hónglín 刘鸿霖, som var av mandsju-herkomst.

De slo seg etter hvert sammen og valgte seg også forfatternavn som ble et ordspill når de ble lest sammen. Hun kalte seg Xiāo Hóng 萧红 (Xiāo er et etternavn, og hóng betyr «rød»), og han kalte seg Xiāo Jūn 萧军 (jūn betyr «hær»). Hvis man leste det sammen, kunne det leses (med en annen språktone på xiao) som Xiǎo xiǎo hóngjūn 小小红军 – «Den ørlille røde hæren» – (xiǎo 小 betyr «liten»).

Xiāo Hóngs første roman kom ut i 1935 i Shanghai. Den het Shēng sǐ chǎng 生死场 – Dødens og livets arena. Det var den første inngående skildringen av kinesiske bondekvinners liv under den japanske okkupasjonen av Nordøst-Kina, som tok til i 1932.

Etter en turbulent og omflakkende tilværelse – også forårsaket av de dramatiske politiske tilstandene i perioden – og etter å ha brutt med Xiāo Jūn i 1938, slo hun seg sammen med forfatteren Duànmù Hòngliáng 端木蕻良, også han fra Nordøst-Kina. Til slutt dro hun til Hongkong i 1940. Der utga hun i 1942 det mest kjente verket, Hūlánhē zhuàn 呼兰河转 – Krøniken om Hulanhe – som er en rørende barndomserindring. Hun døde i Hongkong det samme året av tuberkulose.

Xiāo Hóng 萧红 (1911–1941). Fra Hūlánhé zhuàn 呼兰河转 – Krøniken om Hulanhe – (1942), fra del 3, avsnitt 7. Roman.

祖母死了，我就跟祖父学诗。因为祖父的屋子空着，我就一定要睡在祖父那屋。
早晨念诗，晚上念诗，半夜醒了也是念诗。念了一阵，念困了再睡去。
祖父教我的有“千家诗”，并没有课本，全凭口头传诵，祖父念一句，我就念一句。
祖父说：
“少小离家老大回 …”
我也说：
“少小离家老大回 …”
都是些什么诗，什么意思，我不知道，只觉得念起来声音很好听。所以很高兴地跟着喊。我喊的声音，比祖父的声音更大。

Kinesisk tradisjonell

祖母死了，我就跟祖父學詩。因為祖父的屋子空著，我就一定要睡在祖父那屋。
早晨念詩，晚上念詩，半夜醒了也是念詩。念了一陣，念困了再睡去。
祖父教我的有“千家詩”，並沒有課本，全憑口頭傳誦，祖父念一句，我就念一句。
祖父說：
“少小離家老大回 …”
我也說：
“少小離家老大回 …”
都是些什麼詩，什麼意思，我不知道，隻覺得念起來聲音很好聽。所以很高興地跟著喊。我喊的聲音，比祖父的聲音更大。

Siden har flyttet, men du kan finne den her: