Det som var, og det som komme skal

Mange religiøse skrifter inneholder visjoner. I Det nye testamentet i Bibelen finner vi boka Johannes' åpenbaring. Denne boka skal være ført i pennen av apostelen Johannes og beskriver åpenbaringene han mottok på øya Patmos. Boka omtales gjerne som en apokalypse, ei åpenbaring om hvordan verden skal forgå, og hvordan en ny hinsidig verden skal oppstå.

Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. Og eg høyrde frå trona ei høg røyst som sa: «Sjå, Guds bustad er hos menneska. Han skal bu hos dei, og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hos dei. Han skal vera deira Gud.

(Johannes' åpenbaring 21, 1–3)

Visjonslitteratur var en populær sjanger i det katolske Europa i middelalderen, og vi finner eksempler på slik litteratur i Norge og på Island så tidlig som på 1200-tallet.

Diktet "Voluspå" i Den eldre Edda fører oss tilbake til førkristen tid. "Voluspå" har mye felles med Johannes' åpenbaring. Her forteller volva (spåkona) om hvordan alt en gang blei til, og spår det ragnaroket som en gang skal komme, før gudene igjen kan samles på Gimle.

les utdrag

44. Brør skal drepa brør,
og verta kvarandres drapsmenn,
ættingar skal føra krig
mot kvarandre.
Det skal verta vanskeleg å bu på jorda
i ei tid av utruskap -
i ei øksetid, ei sverdtid,
ei stormtid, ei ulvetid;
skjold skal kløyvast.
Når jorda søkk i sjøen,
skal det vera ingen mann
som er trufast mot ein annan.

Katolsk "skremselslitteratur"

Formålet med den kristne visjonslitteraturen i middelalderen var gjerne å omvende folk og få dem til å leve et gudfryktig liv. Mange av visjonene inneholdt utførlige og til dels groteske skildringer av pinslene som sjelene i helvete måtte gjennomgå.

Draumkvedet er et norsk visjonsdikt, mest sannsynlig fra slutten av middelalderen. I dette diktet er tonen mer forsonende enn i samtidas europeiske visjonstradisjon. Diktet skildrer et syn (en visjon) av hva som skjer etter døden. Fortelleren i diktet, Olav Åsteson, faller i søvn på julaften og våkner ikke før trettende dag jul. Da rir han til kirke, setter seg på kirketrappa og forteller hva han har drømt.

I drømmen har han gått "yver vigde vatne og yver djupe dalar" til han kommer til Gjallarbrua, som skiller vår egen verden fra dødsriket. På ferden gjennom dødsriket får han se glimt av både skjærsild, helvete og paradis, og han møter jomfru Maria. Hun ber ham dra til Brokksvalinn, plassen der "domen skal stande". Underveis blir han vitne til kampen mellom det gode og det onde: Satan med sin hær kommer farende fra nord, mens St. Mikael og Jesus står i spissen for englehæren.

Til slutt får Olav Åsteson se hva som skjer med de angrende sjelene på dommedag. De blir veid på vektskåla, og alle blir de vist til Jesus Kristus. Ingen sjeler som angrer, er fortapt.

Samme tematikk som i "Draumkvedet" finner vi også i Edda-diktet "Solarljod" og i Dantes Divina Commedia (Den guddommelige komedie). Dantes verk regnes som høydepunktet i visjonslitteraturen.

Siden har flyttet, men du kan finne den her: