Hopp til innhold

  1. Home
  2. NorskChevronRight
  3. Språket som systemChevronRight
  4. SpråklæreChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Norske vokaler

Vokaler kan være korte og lange. Vokaler som står aleine, kalles monoftonger. En diftong er en kombinasjon av flere vokaler.

Norske vokaler

Vokaler er stemte språklyder. Det vil si at stemmebånda vibrerer når vi uttaler en vokal. I tillegg er vokaler lyder vi kan synge på, for luftstrømmen møter ingen hindringer på veien ut. Det norske språket har ni vokaler:

a, e, i, o, u, y, æ, ø, å

Vokalene kan være både korte og lange. Det er for eksempel forskjell på a-lyden i orda mat og matt. I vanlig skrift er regelen at vokalen uttales som lang når det følger bare én konsonant etter. I lydskrift setter vi kolon etter vokalen for å markere lengde: /a:/.

Vokaler som står aleine, kalles også for monoftonger. Norsk har altså ni monoftonger. I tillegg har norsk også fem diftonger:

ei, ai, oi, øy, au

Diftongering

I noen norske dialekter finner vi diftonger i ord som vanligvis har enkel vokallyd. Dette kalles diftongering. I Indre Sogn, på Voss og i Hardanger finner vi diftongen [ao] for [å]. Ord som båt, på og får her altså uttalen /baot/, /pao/ og /mao/. I Setesdal er det spesielt mye diftongering. Der sier de /å beite/ (å bite) og /å suyne/ (å syne).

Monoftongering

Monoftongering vil si at diftongene [au], [ei] og [øy] stort sett er blitt til enkel vokal, for eksempel graut til grøt, stein til sten og røyk til røk. Dette talemålsmerket finner vi i Trøndelag og sørover langs svenskegrensa. I enkelte bymål finner vi også eksempler på monoftongering, men her skyldes monoftongeringa påvirkning fra dansk i unionstida.

Læringsressurser

Språklære

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Vurderingsressurs