Hopp til innhold

  1. Home
  2. Medie- og informasjonskunnskapChevronRight
  3. Mediekritikk og medieforskningChevronRight
  4. MediekritikkChevronRight
  5. Vaktbikkje for hvem?ChevronRight
SharedResourceDelte ressurser

Kildemateriale

Vaktbikkje for hvem?

Bortsett fra en og annen enslig jurist, er alle statsmaktene skyldige i NAV-skandalen, inkludert den som skulle passe på de andre.

Kvinne omgitt av en horde journalister. Foto.
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) møtte et samlet pressekorps da hun kom til Stortinget for å redegjøre for trygdeskandalen som har sendt uskyldige i fengsel.


Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Det finnes så mange fine formuleringer om journalistikk. Den mektige aviskongen Randolph Hearst skal engang ha sagt at nyheter er noe som noen ikke vil ha på trykk, alt annet er markedsføring. Journalistikkens grunnleggende kritiske funksjon har ført til vaktbikkja er den vanligste metaforen for pressen rolle i samfunnet.

Men de siste ukenes avsløringer av at folk har sonet lange fengselsstraffer fordi verken NAV, advokatene, påtalemakten eller domstolene forsto hvilke lover som gjelder her i landet, reiser spørsmål om hvem det er som holder seg med vaktbikkje. Er det ikke det vanligvis de som har mye å miste?

Snorre Valen, tidligere nestleder i SV, gir pressen noen skikkelige rapp i en kommentar på Medier24. Han beskylder mediene for å ha «danset etter maktens pipe og helt ukritisk videreformidlet politikernes og NAVs egen virkelighetsforståelse, der det aldri hersker tvil om at alle som forfølges av NAV er snyltere og svindlere.»

Valen har samlet en ubehagelig bunke eksempler på reportasjer der NAVs etterforskere er heltene og trygdemottakere noen sleipe svindlere og snyltere. Vinklingen i disse sakene er som å se en mannevond rottweiler beskytte storbondens stabbur mot forbipasserende landstrykere.

«Hvorfor har journalistikken som dekker trygdesvindel-saker og domfellelser stort sett båret preg av indignerte heiarop på statens vegne? Hvordan har et nesten samlet pressekorps så grundig kunnet svikte sitt selvbilde som ‘den lille manns forsvarer’?» Valen spør, og det er sannelig ikke lett å svare.

En del av forklaringen er antakelig at pressen er litt for tiltrukket av makten. En slik tiltrekning er ingen fordel når den primære oppgaven er å være maktkritisk, men slik er det dessverre. Medieforskeren Helle Sjøvaag ved Universitetet i Stavanger skriver at studier fra flere land konsekvent viser at mediene har en tendens til å foretrekke elitene som kilder. Journalistene har sine rutinekilder, og det er som oftest mennesker med makt. De offisielle stemmene slipper langt oftere til enn de opposisjonelle. («Journalistikkens attraksjon til makten», Norsk medietidsskrift nr. 2/2018).

Sjøvaags kollega ved Universitetet i Stavanger, Turid Borgen, er inne på det samme når hun i en annen artikkel i Norsk Medietidsskrift skriver at kvinner er mindre synlige, og at barn og eldre marginaliseres som kilder. «Det er de (mannlige) profesjonelle kildene som dominerer i spalter, bak mikrofoner og foran kameraer. Grasrotkildene er få.» («Er vanlige mennesker sexy nok for medieforskere?», Norsk Medietidsskrift nr. 2/2019)

NAVs klienter er stort sett utpreget grasrot. Noen av dem har kanskje hatt en trygg og god posisjon før sykdom eller uhell rammet, men overfor det systemet som møter dem når de skal diskutere sykemelding, arbeidsavklaringspenger eller uførestønad, er de alene og temmelig avmektige.

Legg så til det faktum at representanter for ulike organisasjoner er den aller største gruppen av kilder for journalistikk, så blir bildet litt klarere. Nordmenn organiserer seg når de vil bli hørt. De lager vedtekter, arrangerer landsmøte og ansetter generalsekretær. Sekretariatet i organisasjonen bestiller undersøkelser og utredninger, og kontakter PR-rådgivere for å få NRK, VG, Aftenposten eller – hvis det ikke lykkes – noen av de store lokalavisene, til å interessere seg for konklusjonene.

Men hvem har organisert en kvinne som lurer på om hun kan få besøke en døende søster i et annet europeisk land? Eller hun som flyttet til venner i Danmark fordi hun ikke maktet å leve alene i Norge etter å ha blitt skadet på jobb av en pasient?

Når vi alle nå går i oss selv for å finne ut hvordan hele det norske apparatet føyde skam til skade for tusenvis av mennesker som minst av alt trengte noe slikt, bør pressen begynne med å studere forskernes funn: Er det virkelig slik at vaktbikkja slikker makten og bjeffer mot de maktesløse?

Læringsressurser

Mediekritikk

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Kildemateriale