En populær TV-sjanger

Reality-TV, eller virkelighetsdrama, er en forholdsvis ny TV-sjanger. I Norge ble sjangeren introdusert med Robinson-ekspedisjonen (TV3 1999), fulgt av Big Brother (TVNorge 2001) og Farmen (TV2 2001). Etter det har vi fått en strøm av realityserier på alle TV-kanaler. Også NRK har kastet seg på bølgen, men disse seriene har en noe mer moderat form enn de som vises på de kommersielle kanalene.

Fortellinger om virkelige personer

Til forskjell fra såpeserier og fjernsynsdrama opptrer deltagerne i realityseriene som seg selv og ikke som fiktive personer. Deltagerne i "innesperret-i-lukkede-rom"-serier plukkes bevisst ut for å gå inn i bestemte konfliktskapende rollemodeller.

Konflikter er avgjørende for å skape spenning i seriene. Castingprosessen er derfor svært viktig. Produsentene ønsker ikke en gjeng deltakere som bare har det hyggelig sammen. En ekte bitch og en ufordragelig playboy-type øker interessen for intrigene og det sosiale samspillet. Man kan også tilføre en kjendis med utagerende oppførsel for å være sikker på å få dramatikk i serien.

Internasjonale konsepter

Realityseriene baserer seg på internasjonale konsepter som blir solgt til de ulike TV-kanalene, og som deretter får en lokal innpakning tilpasset det aktuelle seerpublikumet. De aller fleste realityseriene på norsk fjernsyn er kjøpt fra utlandet.

Villmarksseriene 71 grader nord og Ingen grenser er eksempler på norske konsepter. Robinson-ekspedisjonen var opprinnelig et svensk programkonsept, men er nå solgt til 45 land. De lokale produksjonsselskapene står ikke fritt til å utforme sine varianter. De må holde seg til en fast oppskrift og regler utformet av rettighetshaver.

NRK-serien Dama til er et eksempel på "kjendisreality", et konsept der programlederen utfordrer kjendiser til å utlevere seg selv:

Les mer om ulike konsepter for reality-TV:

Viral markedsføring

Mange realityserier bruker nettet aktivt. Etter hver episode kan for eksempel seerne stille spørsmål til deltagere som er blitt stemt ut. Formålet med slike nettsamtaler er å involvere seerne og markedsføre seriene. Markedsføring av et produkt gjennom sosiale medier, basert på at brukerne selv sender budskapet videre, gjerne fordekt som morsomme seervideoer på YouTube, kalles viral markedsføring.

Kanalene sender også kontinuerlig ut store mengder bakgrunnsmateriale til pressen om seriene og deltagerne, ofte spisset slik at det blir fristende for mediene å følge opp.

Skaper debatt

Helt siden Big Brother kom på lufta, har realityseriene vært gjenstand for forargelse og diskusjon. En del serier har tøyet grensene for moral og hva en kan og bør vise på TV. Dette gjelder særlig de seriene hvor deltakerne blir plassert inn i kunstig skapte miljø. Etter manges mening har Paradise Hotel ledet an i denne utviklingen, men kanalene konkurrerer hele tiden om å vise mest mulig vågede scener for å oppnå høye seertall.

Utviklingstrender

Hvor går reality-TV de nærmeste årene? På den ene siden ser vi en økt satsning på realityserier som viser kjærlighet og sosialt engasjement. Populariteten til slike feelgood-serier henger antagelig sammen med at vi i økonomiske nedgangstider blir mer opptatt av kjærlighet og medmenneskelighet, ikke knallharde dueller og utstemming.

På den andre siden kan vi forvente at grensene i Paradise Hotel-lignende konsepter tøyes ytterligere. Utfordringene i prestasjonsreality blir stadig tøffere, som i serien Amazing Race (TV 2) der norske marinejegere blir hyret inn for å ta vare på deltagernes sikkerhet. Den ultimate formen for denne typen reality er vel dødslekene som beskrives i filmen The Hunger Games. Vi får håpe de blir værende science fiction!