Fordeling av mandater
I dag stiller partiene valgliste i hvert fylke ved stortingsvalget. Valglisten sier hvilke personer partiet ønsker skal stå på valg, og i hvilken rekkefølge de skal velges. For å få representanter på Stortinget må et parti ha en viss oppslutning. Vi har rundt 30 politiske partier i Norge, men bare sju-åtte av dem er store nok til å få plass på Stortinget. Det er 150 «vanlige» plasser, eller mandater, på Stortinget, fordelt etter partienes oppslutning i hvert fylke. Et parti som er svært lite på landsbasis, kan få svært mange stemmer i ett enkelt fylke, og slik få inn en stortingsrepresentant. Det skjedde for eksempel da Kystpartiet, som hadde minimal oppslutning på landsbasis, i 2001 fikk 10 prosent av stemmene i Nordland. I tillegg til de 150 vanlige mandatene er det 19 utjevningsmandater, ett for hvert fylke. Disse mandatene blir tildelt partier som i landsgjennomsnitt har minst 4 prosent oppslutning. Denne ordningen kalles sperregrensa og sikrer at også små partier kan bli representert på Stortinget.
Geografiske hensyn
Vi har geografisk representasjon på Stortinget. Representantene velges fra fylkene, som utgjør valgkretsene. I stortingssalen sitter representantene som kommer fra Østfold, sammen. Og de som kommer fra Nordland, sitter sammen med andre fra Nordland. Samtidig representerer de ulike politiske partier. I det store og hele vil hensynet til partiets vedtatte politikk veie tyngst for representantene, men i noen saker, for eksempel de som angår lokaliseringsspørsmål, kan politikerne på Stortinget bli fristilt. Det vil si at de kan stemme uten å ta hensyn til hva flertallet i partigruppen mener.