Dyreornamentikk i jernalder og vikingtid
Motivene i dyreornamentikken kan vise oss at menneskene den gang hadde en annen forståelse av verden enn vi har i dag. I filmen under (lengde: 3:51) får du vite mer om hva slags forhold de hadde til dyr i jernalderen og vikingtida.
Dyreornamentikk
Dyremotiver var en viktig del av utsmykninger fra siste del av 300-tallet til kristendommen ble innført i Norge på 1000-tallet. Dyrene skifter form og karakter gjennom århundrene.
Dyreornamentikk blir også kalt dyrestil. Stilen var ikke bare dekor, men speilet også folks tro og forestillingsverden, der skillet mellom mennesker og dyr var mer flytende. Guder og mektige mennesker kunne skifte ham og forvandle seg til dyr, og mennesker kunne overta krefter og egenskaper fra dyrene (Røstad et. al., 2022).
Dyreornamentikken lever videre i overgangen fra norrøn til kristen tro, men symbolene fikk nytt innhold.
Rytme og bevegelse
I et ornament blir motivet gjentatt. Dette skaper rytme. Bånd ble flettet sammen og gjerne kombinert med dyrehoder. De bølgende linjene kan gi oss en følelse av bevegelse.
Dyr som skulle gi krefter
Dyreornamentikk på våpen
Krigerne skulle få kraft og egenskaper fra de dyrene som ble gjengitt i dekoren. I filmen under (lengde: 2:00) får du se hvordan dyreornamentikk ble brukt i våpen og utstyr som krigerne hadde på seg.
Det gigantiske Dalemsmykket
En mektig kvinne ble gravlagt på gården Dalem i Trøndelag på midten av 500-tallet. I filmen under (lengde: 2:01) ser vi nærmere på ei stor spenne som var festet til kappen hennes, og vi får høre hvordan dekorerte smykker kunne bli brukt i religiøse sammenhenger.
Dragen som symbol
Dyrene vi finner i dyreornamentikken er ofte fantasiskapninger. Flere kan minne om forestillingen vi har om drager. Dragen har blitt tolket som et symbol på kampen for å overleve. Da kristendommen kom, fikk dragesymbolet nytt innhold. Da representerte dragen det onde og mørkets makter (Håberg, 1994, s. 166)
Relatert innhold
Stilisering er når vi framstiller noe mye mer forenklet enn det er i virkeligheten. Stiliseringen må ha nok likhet til at vi kan kjenne igjen hva det er.