Hopp til innhold

Fagartikkel

Mediehverdagen i Iran

Ytringsfrihet og pressefrihet er fastsatt i FNs konvensjon om menneskerettigheter. I Iran blir journalister fengslet og torturert, selv om landet prinsipielt har pressefrihet.

LK20LK06

Om pressesensur i Iran

Pressefrihet og menneskerettigheter

FN deler menneskerettighetene inn i to hovedgrupper:

  • Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter handler om retten til å få dekket grunnleggende behov.
  • Politiske og sivile rettigheter handler om rettssikkerhet, likebehandling og .

De aller fleste land i verden, også Iran, har sluttet seg til menneskerettighetskonvensjonene. I står det blant annet følgende:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Ytringsfrihet anses altså som en sentral rettighet som alle mennesker har, uansett styreform.

Medienes rolle i et teokrati

Ifølge World Press Freedom Index () er Iran blant de landene i verden som skårer lavest på , bare slått av Eritrea, Nord-Korea og Turkmenistan. Rangeringen er basert på kriterier som , vold mot journalister, undertrykkende lovverk og statlige mediemonopol.

Styreformen i Iran er en blanding av og . Et annet ord for teokrati er prestestyre. Selv om de politiske lederne blir valgt av folket for fire år av gangen, er det den åndelige lederen som er landets øverste leder. Han kontrollerer både politi- og militærvesenet, rettsapparatet og massemediene. Den religiøse loven, sharia, er overordnet landets lover.

Grunnloven av 1979 garanterer i prinsippet pressefrihet. Men aviser må ha offentlig lisens, og journalister og redaktører som publiserer artikler som krenker religionen, ledende religiøse ledere og den offentlige moral, eller som fornærmer navngitte personer, kan bli straffet (Lyngve, 2021).

Ingen land i verden fengsler flere journalister enn Iran. Mange av dem som blir fengslet, blir utsatt for tortur. I praksis er det derfor ingen pressefrihet.

Men når myndighetene fjerner de profesjonelle journalistene, hender det at folket selv inntar rollen som "borgerjournalister". Ved hjelp av mobiltelefoner og sørger de for at verden likevel får innsikt i det som skjer i landet. Det samme gjør mange av de iranske journalistene som lever i eksil i utlandet.

Reportere i eksil

Sheida Jahanbin og Madyar Samienejad er to aktive iranske journalister som har valgt å sette søkelys på maktovergrep og brudd på menneskerettigheter i hjemlandet sitt. Organisasjonen Reportere uten grenser har omtalt bloggen til Madyar som verdens beste nyhetsblogg.

Foto av en ung iransk kvinne.

Sheida Jahanbin har laget radiodokumentar for NRK om hvordan det er å komme som politisk flyktning til Norge.

Madyar ble fengslet og torturert for arbeidet sitt som journalist av iranske myndigheter. Sammen med Sheida valgte han derfor i 2010 å rømme fra landet og søke politisk asyl i Norge. Herfra fortsetter de to unge journalistene å om brudd på menneskerettigheter og situasjonen for politiske fanger i Iran. Drømmen er å kunne vende tilbake til et fritt og demokratisk Iran en gang i framtida.

Hør et utdrag av NRK-radiodokumentaren til Sheida Jahanbin fra 2011 nedenfor.

Min bit av himmelen

0:00
-0:00

Kilder

Lyngve, E. (2021, 13 april). Medier i Iran. I Store norske leksikon. Hentet 5. januar 2022 fra https://snl.no/medier_i_Iran

Sist oppdatert 15.05.2018
Skrevet av Ragna Marie Tørdal

Læringsressurser

Ytringsfrihet og demokrati