Fra fornuft til følelser – igjen

På slutten av 1800-tallet kommer det nok en reaksjon på den sterke fornuftstroa. På denne måten er nyromantikken, symbolisme, ekspresjonisme, fin de siècle og impresjonisme nært knyttet til den tidlige norske modernismen.

Forfattere søker nå mot naturen – eller innover i sjelen – i en kamp for å finne seg til rette i en ny verden. Vitenskap og fornuft gir ikke svar på alle livets gåter og mysterier. Kjente nyromantikere er Arne Garborg (1851–1924) og Knut Hamsun (1859–1952). En annen sentral nyromantiker er Sigbjørn Obstfelder (1866–1900). Han er mest kjent for sine modernistiske tekster.

Psykologi og lengsel etter ei svunnen tid

Rundt 1890 oppstod det en motreaksjon mot den realistiske, samfunnskritiske litteraturen. Forfatterne rettet nå blikket bakover mot romantikken og innover i menneskesinnet. I den nyromantiske perioden kom lyrikken tilbake for fullt. Den fant til og med veien inn i fortellinger og romaner.

Mange forfattere prøvde å skildre de ubevisste og irrasjonelle sidene ved mennesket. De var påvirket av teoriene til den østerrikske psykiateren Sigmund Freud (1856–1939), som utforsket menneskesinnet på en systematisk måte. En av våre største nyromantikere, forfatteren Knut Hamsun (1859–1952), krevde at litteraturen nå skulle handle om «... blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv.»

Les utdrag Fra det ubevidste Sjæleliv av Knut Hamsun

Hva om nu Litteraturen i det hele taget begyndte at beskæftige sig lidt mer med sjælelige Tilstande, end med Forlovelser og Baller og Landture og Ulykkeshændelser som saadanne? Man maatte da ganske vist give Afkald paa at skrive "Typer", – som allesammen er skrevne før, – "Karakterer", – som man træffer hver Dag paa Fisketorvet. Og forsaavidt vilde man maaske minste en Del af det Publikum, som læser for at se, om Helten og Heltinden faar hinanden. Men der blev til Gengæld flere individuelle Tilfælder i Bøgerne, og disse forsaavidt kanske mer svarende til det Sindsliv, som modne Mennesker i Nutiden lever.

Mange diktere fattet også fornyet interesse for naturen og livet på landsbygda. Dette livet blei et ideal fordi det stod i kontrast til det rastløse, fremmedgjorte livet i byen og i industrisamfunnet generelt. På bygda fantes det fortsatt tette sosiale bånd mellom menneskene, og tryggere rammer for tilværelsen. En del forfattere brukte sitt eget hjemsted og menneskene der som utgangspunkt for det de skreiv. Denne typen litteratur kaller vi også heimstaddiktning.

Haugtussa

Andre inspirasjonskilder for de nyromantiske dikterne var eksotiske land og kulturer, dessuten middelalderens ridderdiktning, folkeviser og folketro. En av de nyromantiske lyrikerne som tok opp temaer som mystikk, drøm og lengsel i lyrikken sin, var Arne Garborg (1851–1924).

Garborg har blant annet skrevet diktsyklusen Haugtussa, som kom ut i 1895. Hovedpersonen er den unge jenta Veslemøy. Garborg skildrer Veslemøys utvikling fra jente til ung kvinne, og hennes kamp mot de mørke kreftene i hennes eget sinn. Hun forelsker seg i en gutt, men blir sviktet. Gjennom skildringer av både kjærlighet, lengsel, svik og savn får Garborg fram hvilke store, og til tider irrasjonelle, følelser som driver oss mennesker.

Veslemøy blir sett på som rar av de fleste fordi hun er synsk. Hun sanser og ser mer enn andre. Denne sensibiliteten er både en gave og en forbannelse. For å beskrive Veslemøys følelser og indre kamp bruker Garborg blant annet forestillinger fra folketroa. Eksempeldiktet vårt, Måneskinsmøyane, er hentet fra denne diktsyklusen.

Veslemøy er nært knyttet til Jær-naturen. Denne koplinga mellom sjeleliv og natur er et typisk trekk ved nyromantiske tekster.

Pan

Knut Hamsun skreiv flere nyromantiske romaner, blant annet Pan (1894) og Victoria (1898). Romanene har flere prosalyriske partier – det vil si at selv om Pan er en fortellende tekst, preges den av mange av lyrikkens virkemidler. Hamsun bruker for eksempel gjentakelser, rytme, besjeling, symboler og allitterasjon i romanen.

Pan handler om Løytnant Glahn som forelsker seg i Edvarda, men de får hverandre ikke. Både Glahn og Edvarda er typisk nyromantiske karakterer: De er følsomme og til tider irrasjonelle. Glahn er også svært rastløs, og han klarer ikke å finne roa i de mer dannede kretser Edvarda ferdes i. Ro og sjelefred finner han – som de romantiske heltene – i naturen.

Den ulykkelige kjærlighetshistoria viser også avstanden og konflikten mellom natur og kultur, mellom det ekte livet i pakt med naturen og det tilgjorte livet i sivilisasjonen. Disse motsetningene er typisk for nyromantisk litteratur.

Jeg-perspektivet i Pan gir leserne direkte tilgang til fortellerens tanker og følelser. Vi opplever mennesker og natur i lys av de brå og irrasjonelle svingningene i sinnet til løytnant Glahn.

Introduksjon