På 1800-tallet oppdager kultureliten den norske folkediktninga. Endelig er det noe som er rotekte norsk! I arbeidet med å rekonstruere det genuint norske får derfor den levende, muntlige fortellertradisjonen ei sentral rolle.
En rik muntlig teksttradisjon
Med svartedauden døde den norrøne skriftkulturen ut, og dansk overtok som skriftspråk i Norge. Skriftkulturen vår var derfor dansk på begynnelsen av 1800-tallet.
Men en muntlig norsk tekstkultur hadde overlevd – nemlig folkediktninga. I hele landet blei det fortalt eventyr og sagn og sunget folkeviser.
Norske fortellinger om norske forhold
Selv om folkediktninga ikke blei til på 1800-tallet, inngår den likevel som et sentralt ledd i nasjonsbygginga. Når man nå skulle bygge opp en norsk nasjonalstat, blei norske fortellinger om norske forhold helt sentrale. Eventyr, sagn og folkeviser blei viktige i rekonstrueringa av "det norske".
Norske folkeeventyr av Asbjørnsen og Moe
Inspirert av de tyske brødrene Grimm begynte prester og andre med interesse for folkekultur å skrive ned fortellinger som hadde levd på folkemunne i flere hundre år. De meste kjente samlerne var Andreas Faye, Magnus Brostrup Landstad, Sophus Bugge, Olea Crøger, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. Seinere fulgte professor Moltke Moe i sin fars fotspor.
Ingebret Moltke Moe (1859–1913) var Nordens første professor i folkloristikk. Han var sønn av dikterpresten og eventyrsamleren Jørgen Moe. Atten år gammel dro han ut på innsamlingsferd. Året etter fikk han stipend fra universitetet for å samle inn folketradisjonsstoff i Telemark.
Liv Bratterud fra Bø herad forteller eventyr for Moltke Moe, sommeren 1878.