Nye stater – nye grenser

Revolusjonene i Russland førte til at det kommunistiske Sovjetunionen oppsto i 1922 etter noen år med blodige oppgjør mellom de hvite og røde etter 1917.

Den gamle nasjonalstaten Polen gjenoppsto på restene av det østerriksk-ungarske keiserriket. Tyskland måtte avstå deler av sitt territorium, og det østlige Tyskland ble avskåret fra resten av landet ved den såkalte polske korridoren som endte i Danzig (Gdansk). Dette ble en av årsakene til neste verdenskrig.

De første årene etter selvstendigheten i 1918 hadde Polen diverse stridigheter med nabolandene, og spesielt blodig ble den polsk-russiske krigen i 1920. Et særtrekk ved den nye staten var at en tredel av innbyggerne var av ikke-polsk opphav (tyskere, ukrainere og hviterussere).

Finland hadde vært underlagt Russland siden tsaren erobret området fra Sverige, men rev seg nå løs i 1917. Kommunistiske krefter gjorde revolusjon og erobret makten i flere finske byer. En blodig borgerkrig fulgte, med kamper mellom de hvite og de røde. Etter de hvites seier inntok Finland sin plass blant de andre nordiske landene.

De tre baltiske landene rev seg løs fra russisk herredømme etter revolusjonene i 1917, og ble frie stater inntil neste krig brøt løs. Men det gikk ikke helt smertefritt for seg. Den nye sovjetstaten invaderte Estland i 1918 for å opprette en kommunistisk republikk, men med hjelp fra finske styrker klarte estlenderne å slå tilbake invasjonen. Det samme skjedde i Litauen, og her fikk litauerne hjelp av tyske styrker for å stå imot. I en felles fredsavtale med Sovjet i 1920 ble de nye grensene akseptert.

Etter det ottomanske rikets fall ble Serbia pådriver i arbeidet med å forene de slavisktalende områdene på Balkan. Den nye staten Jugoslavia hadde vært planlagt siden 1916 og ble en realitet ved at Versaillestraktaten godkjente det nye Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme. Men store spenninger både mellom folkegruppene innenfor landets grenser og mellom Serbia og nabolandene skulle prege den nye staten.

Som følge av oppløsningen av Østerrike-Ungarn ble de tsjekkiske og slovakiske områdene slått sammen til staten Tsjekkoslovakia.

Under Østerrike-Ungarn hadde tsjekkerne tilhørt den østerrikske delen av riket, og slovakerne den ungarske. Det var store forskjeller i historie, kultur og økonomi mellom de to sammenslåtte områdene, noe som bidro til oppløsningen av landet i 1993. Et uromoment var også den store tyske befolkningen, som ikke var spesielt begeistret for opprettelsen av den nye republikken.

Moderlandet Østerrike i keiserriket ble en selvstendig stat, med den tysktalende befolkningen som kjernegruppe. Keiserriket var oppløst, og landet ble en forbundsstat. Men det var strid om enkelte grenseområder som de måtte avstå til nabolandene Jugoslavia og Italia.

Den andre hoveddelen av dobbeltmonarkiet ble til det nye landet Ungarn, men mistet to tredeler av sitt territorium til nabostatene. Store ungarske folkegrupper ble liggende innenfor grensene til Romania, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia, noe som skulle forårsake store stridigheter i årene framover.

Vestmaktene hadde lovet selvstendighet til de arabiske folkene i Midtøsten, men slik gikk det ikke. De arabisktalende områdene ble delt i interesseområder mellom Storbritannia og Frankrike, med konsekvenser fram til vår egen tid. Palestina ble et britisk mandatområde, og nok et område som skulle danne utgangspunkt for store konflikter etter neste verdenskrig.

Tyrkia oppsto som en ny nasjon på restene av det ottomanske riket, med mange uløste konflikter innen sine grenser. Spesielt to konflikter førte til nye blodbad, nemlig forholdet til de armenske folkegruppene og forholdet til Hellas. Senere skulle også forholdet til de kurdiske folkegruppene volde store problem.