Alten Kobberverk hadde i 1834 72 bolighus beregnet på arbeidere. Ut fra et anslag om en arbeiderbefolkning på dette tidspunktet på 470, rommet hvert hus 6–7 beboere. Mellom 1834 og 1840 ble verksbefolkningen fordoblet. Det medførte behov for en intensivering av boligbyggingen.

Etniske skiller

Det var visse gnisninger mellom den norske og kvenske befolkningen. Kvenene ble sett på som inntrengere og gitt skylden for å presse lønnsnivået nedover. De første kvenene som kom, ble plassert sammen med nordmennene. Ved midten av 1830-tallet fant verksledelsen at det var best å skille de to folkegruppene.

Kvenenes boliger ble plassert i god avstand fra selve verket. Byggingen av tømmerhus til kvenene på Kretanpää (Grethe-nesset) tok til i 1835, og her vokste det fram en såkalt «kvenby». I 1840 bodde det rundt 400 mennesker her, alle var kvener. De enetasjes boligene til kvenene var avdelt i to rom. Det ene tjente som soverom for hele familien, det andre som kjøkken og dagligstue.

Det var ikke bare etniske skillelinjer i Kåfjord-samfunnet på 1830-tallet. Kåfjord var også et klassedelt samfunn. Å bryte den sosiale lagdelingen innebar sanksjoner. Et eksempel på dette er en av direktør Crowes sønner som ble straffet for å kysse en kvenjente. Han ble stengt inne i ballsalen i direktørboligen av sin far, direktøren. Det var store lønnsskiller mellom arbeidere og ledelsen. Direktør Crowe fikk mer enn 15 ganger lønnen til en arbeider.

Direktøren bodde i «the House» som var en riktig herregård. Her bodde han sammen med familien, tjenerskap, bedriftslege og to bokholdere. Det var flere store saler, hvorav en ballsal. I soverommene var det rent kongelige senger med silkeforheng. I huset fantes bibliotek, piano for husets damer og til og med biljardbord. Rundt huset var det anlagt en kunstferdig tilplantet plen. Videre nedover mot sjøen lå flere små velstelte trehus hvor betjentene bodde. Dette dannet overgang til arbeidernes boliger. Kontrasten mellom de kvenske arbeidernes boliger (to rom på en familie) og de herskapelige boforholdene til direktøren og hans familie, var stor.

Selv om barn måtte ta del i arbeidet ved kobberverket, fikk de også skolegang. Det henger blant annet sammen med en lovbestemmelse om at det skulle være fast skole ved alle bergverk med mer enn 30 fast ansatte. Skole ble bygd i 1829 og lærer tilsatt (H. Ingebrigtsen).

Skolespråket var fra starten av, i tråd med bestemmelsene i skoleloven, norsk. Men den kraftige tilflyttingen av kvener til Kåfjord førte til at lærer Ingebrigtsen måtte ta i bruk en tolk ved undervisningen. Direktørene ved verket arbeidet i 1837–38 for å få tak i en kvalifisert finsktalende lærer. Læreren, John Isaksen, kom til Kåfjord i 1841. Dette viser at verkets ledelse ønsket at de kvenske barna skulle få opplæring på sitt morsmål, og ikke tvinges til å ha norsk som eneste undervisningsspråk.