Alten Kobberverk ble satt i drift i Kåfjord i 1826. Bakgrunnen for driften var funn av kobbermalm i området. Det la grunnlag for en betydelig gruvevirksomhet og Nordkalottens første storindustrielle bedrift.
Gruvedriften
Initiativet til driften kom fra britene Crowe og Woodfall, som noen år tidligere hadde etablert seg med handelshus i Hammerfest. Ved hjelp av penger fra handelsfolk i England startet de Alten Copper Works. Kobberverket besto av flere gruvefelt med en rekke mindre og større gruver. Driften var først konsentrert rundt gruvefeltet i Kåfjord. I 1833 utvidet de driften til Raipas og i 1840 til Kvænangen.
Gruveinngang på fjellet
Gruvevirksomheten ble drevet fram til 1878. I 1895 ble driften gjenopptatt av svenske Nils Persson. Han solgte kobberverket videre til Sulitjelma Aktiebolag i 1903. Endelig nedleggelse skjedde i 1909.
Mange ansatte
Det var store svingninger i antall arbeidere og driftsresultatet gjennom de to driftsperiodene. På det meste sysselsatte verket over 650 arbeidere. Ifølge amtmannen i Finnmark sin 5-årsberetning hadde verket i 1840 hele 651 arbeidere, inkludert kvinner og barn, og var med dette den største industribedriften på Nordkalotten. Bedriften var også blant de største bergverkene i Norge.
Ved utgangen av 1840 var Alten Kobberverk klart størst av landets kobber- og jernverk målt i antall ansatte.
Folketelling 1837 som viser ansatte med familie ved kobberverket.
Økning i folketallet
I 1825 bodde det rundt 41 personer i Kåfjord. Folketallet var oppe i 651 i 1835. I 1837 viste folketellingen at det bodde 1022 personer ved verket. Det var 464 menn, 194 kvinner og 364 barn fordelt på 70 husstander. Kåfjord var i noen år det største stedet i Finnmark. I 1840 hadde Kåfjord flere innbyggere enn Hammerfest, Vardø og Vadsø til sammen. Man regner da med at innbyggertallet var rundt 1000.
Stedet hadde nå 120 hus når man regnet med boder, pakkhus mv. Kåfjord fikk egen kirke i 1837, butikk i 1830, skolehus, postkontor mv.