Den industrielle revolusjonen ga nye arbeidsplasser og en annen arbeidshverdag med fri på søndager og sosial omgang på fritida. Men arbeidslivet besto av lange og harde arbeidsdager, og det fantes ikke avtaler som regulerte arbeidslivet. På bakgrunn av dette vokste arbeiderbevegelsen fram.
Fabrikkledelsen og arbeidere foran Veveri A ved Nydalens Compagnie, ca. 1877.
Et arbeidsliv uten reguleringer
«Den røde siden» av historien skisserer en annen del av den industrielle revolusjonen: Arbeidslivet var ikke regulert av avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, slik det er i dag. Tidlig i industrialiseringsperioden kunne bedriftseierne ansette og si opp folk etter eget forgodtbefinnende. De bestemte også størrelsen på lønningene og hvor lenge en arbeidsdag skulle vare. Som ansatt var man prisgitt sin bedriftsleder, og vi kan si at det oppstod et paternalistisk forhold mellom bedriftseier og arbeider. Arbeidsgiveren tok vare på sine ansatte og sørget for dem slik at de gjorde en god jobb, men han kunne også være urettferdig og sende folk på gaten om han ikke var fornøyd. Det fantes med andre ord ingen regler for dette.
Lange arbeidsdager og barnearbeid
Barnearbeidere ved Grønvold og Nitedal Fyrstikkfabrikk, ca 1898
Fabrikkeieren forventet lange arbeidsdager, og kunne også forlange overtid, og det på toppen av en tolvtimers arbeidsøkt! Det var tøffe vilkår på fabrikken: lange arbeidsdager, hardt fysisk arbeid og lav lønn. Helse, miljø og sikkerhet stod nok ikke høyt på agendaen. Arbeiderne hadde verken ferie eller sykelønnsordninger. Kom man for sent, ble man straffet med bot. Det fantes ingen pensjonsordninger, og selvsagt ingen foreldrepermisjon. Kvinner og barn var fleksibel og attraktiv arbeidskraft. De kunne lønnes lavere enn menn og var derfor vanlig arbeidskraft nettopp i tekstilindustrien. På enkelte fabrikker kunne man se barn ned i ni–ti-årsalderen blant arbeidsstokken.
Framvekst av arbeiderbevegelsen
Under fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 streiket til sammen 372 av de kvinnelige arbeiderne. Streikens bakgrunn var lav lønn og helseskadelige arbeidsforhold.
Disse forholdene førte til at arbeiderbevegelsen vokste fram. Dersom man stod sammen og truet med streik, kunne man presse arbeidsgiveren til å endre praksis. Og det førte fram. Fra og med arbeiderbevegelsens spede begynnelse i 1848 og framover, kom stadig nye regler for et godt arbeidsliv på plass. I 1897 ble titimersdagen innført, og i 1938 kom lov om arbeidsledighetstrygd. Fra 1947 hadde alle arbeidstakere krav på tre ukers ferie med lønn. Dagens solide regelverk regulerer alt fra sykelønnsordninger til 7,5-timers arbeidsdag, pensjon og mye, mye mer. På den andre siden sørger regelverket også for at arbeiderne ikke kan streike når det måtte passe dem, men at det er visse regler å forholde seg til. Dette er en direkte konsekvens av kravene arbeiderbevegelsen stilte og kjempet for. Og alt er kjempet fram gjennom demokratiske prosesser.
Et tryggere arbeidsliv vokser frem
Akerselva har i mange hundre år vært en kraftkilde som har dannet grunnlaget for små og store bedrifter. Den var en viktig forutsetning for industrialiseringen i Kristiania på 1850-tallet. Fortellingen om den industrielle revolusjonen i Norge, og tekstilindustriens 100-årige historie fra 1846 til 1960-tallet, er både en blå fortelling og en rød fortelling. Den blå fortellingen handler om kapitalismens framvekst og om betydningen av at befolkningen fikk arbeid og kjøpekraft. Den røde siden av fortellingen viser hvordan arbeiderbevegelsen langsomt skapte bedre vilkår for arbeidere gjennom reguleringer av arbeidslivet. Men framveksten av et bedre og tryggere arbeidsliv i Norge hadde ikke kommet uten demokratiseringen av samfunnet vårt.
