Etterkrigsgenerasjonen og rock'n roll

Selve begrepet «ungdom» var helt nytt og betegnet en overgangsfase mellom barndom og voksenliv. Denne nye ungdomsgenerasjonen følte seg ikke hjemme i foreldrenes kultur og var på leting etter andre identitetsfaktorer og kulturuttrykk.

Det var gjennom massemediene (radio, ukeblader og fjernsyn) at ungdomsgenerasjonen fikk tilgang til en kultur som de kunne identifisere seg med. Og den kom hovedsakelig fra USA. Den kom i form av klesmoter, tegneserier, film og litteratur, men her skal vi se på uttrykk innenfor musikken. Det musikalske uttrykket som satte fyr på ungdomsgenerasjonen, var rock'n roll. Denne musikkformen hadde sin basis i bluesmusikken som var utviklet i de amerikanske sørstatene av etterkommere etter slaver med afroamerikansk bakgrunn. Rock'n roll ble i starten likevel framført av hvite artister. Elvis Presley var kanskje den mest kjente rock'n roll-artisten fra denne perioden. Den nye musikken var rytmisk og lett å danse til, besto av enkle tekster og ble av voksengenerasjonen oppfattet som vulgær.

Det blir ofte hevdet at rock'n-roll kom til Norge 19. september 1956. Denne dagen var det premiere på Sentrum kino i Oslo på filmen «Rock Around the Clock». Bill Haleys sang med samme navn var gjennomgangsmelodien. Etter at filmen var vist, egget ungdommene hverandre opp (godt hjulpet av tilstedeværende pressefolk), og det ble slagsmål og opptøyer. Ungdommen skrek «mer rock, mer rock!» mens de gikk løs på vindusruter og biler. Politiet kom fort til stedet med hester og køller og fikk spredt uromakerne. Det var mye sprengkraft i den nye musikken fra USA.

Det var likevel fra Storbritannia det største symbolet på og det kraftigste musikalske uttrykket for den nye ungdomskulturen kom, nemlig The Beatles. The Beatles var en musikkgruppe som ble populær etter at den første rock'n-roll-sjokkbølgen hadde lagt seg, men de var likevel provoserende nok til at ungdommen lot seg begeistre. Det mest synlige var at medlemmene i The Beatles hadde hår langt ned over ørene. The Beatles og deres management utnyttet det kommersielle potensialet som lå i den nye søkende ungdomskulturen. Gruppen solgte millioner av plater, og hysteriet rundt bandet ble kalt «Beatlemania». Suksessen skyldtes målbevisst bruk av de nye massemediene. Medlemmene, John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr, var vanlige gutter som kom fra arbeiderkår i Liverpool. De var selvsagt også begavede musikere og låtskrivere. The Beatles holdt aldri konserter i Norge.

Et norsk band skapte i en liten periode liknende tilstander i Norge og Sverige. The Pussycats fra Tromsø opplevde stor suksess med låter som «Just a little teardrop», «Boom Boom» og «Ebb Tide». Den mest kjente historien er da de varmet opp for Rolling Stones i Oslo i 1965. Manageren deres hadde fått Pussycats-fansen til å forlate lokalet før Rolling Stones gikk på scenen. Slik så det ut som om The Pussycats var mye mer populære enn selveste Rolling Stones. Dette «stuntet» sørget for mye medieoppmerksomhet og illustrerer hvor kalkulerende musikkbransjen var blitt.