Fantastisk litteratur

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Rights Managed

Ordet fantastisk er avledet av det greske verbet phantazein, som betyr «å gjøre synlig» og «å ha visjoner, å forestille seg» (Oxford Dictionary of Word Origins). I dagligtalen bruker vi ordet fantastisk først og fremst om noe vi opplever som så positivt at det nesten er helt utrolig. Men når vi snakker om fantastisk litteratur, tenker vi på litteratur som har innslag av noe eventyrlig eller overnaturlig, som troll, spøkelser, tidsreiser og ukjente verdener.

«Fantastisk litteratur er en samlebetegnelse for litteratur som på ulike måter bryter med konvensjonelle oppfatninger av hva som er sannsynlig», heter det i Litteraturvitenskapelig leksikon (Lothe, Refsum og Solberg 1997). Dette er en vid definisjon som gir plass til mange forskjellige sjangrer og til skrivemåter fra mange ulike tider: Undereventyr, fornaldersagaer, gotiske romaner, science fiction og fantasy er alle eksempler på sjangrer som inneholder elementer som går utover naturlovene vi kjenner i dag.

Hva som egentlig hører til den fantastiske litteraturen, har vært mye diskutert. Gir det for eksempel mening å snakke om fantastisk litteratur om det ikke fins realistisk litteratur? Og er spøkelseshistorier fantastisk diktning dersom historiene blir fortalt i et samfunn der alle tror på spøkelser?

Mot slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet ble det populært å skrive dikt og fortellinger der det fantastiske hadde en sentral plass. Dikterne fant stoff i folkediktning og middelalderdiktning, og det irrasjonelle, mystiske og særegne ble framhevet. Denne perioden kaller vi også for romantikken. Flere av forskerne som har skrevet bøker om fantastisk litteratur, mener at sjangeren oppstod i denne perioden. Dikterne ble bevisst på det fantastiske som noe eget, og de begynte å bruke det som et virkemiddel på linje med andre. Det er fra nå av vi kan snakke om moderne fantastisk litteratur. Utover på 1800-tallet fikk den fantastiske litteraturen dessuten sin motsetning i realismen (Omdal 2010, s. 11).

Den moderne fantastiske litteraturen låner en del trekk fra den eldre diktningen. Derfor kaller mange i dag også eldre litteratur med overnaturlige innslag for fantastisk litteratur. Men folk i middel-alderen oppfattet hekser, troll og spøkelser som reelle trusler. Det overnaturlige var for dem en del av virkeligheten.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Album

Opp gjennom tidene har folk alltid interessert seg for hva som er virkelig, og hva som går utover rammene for det vi kaller virkelighet. I Kongespeilet fra midten av 1200-tallet taler en far og en sønn om hendinger i andre land som de har hørt om og som de synes virker fremmede og merkelige. Fortellingene stammer visstnok fra ei bok om India, og de to lurer på om historiene er sanne eller ikke. Faren prøver da å tenke seg hvor rart og fantastisk ei fortelling om skigåing ville høres ut for en person fra et land der folk ikke går på ski:

Men det må synast dei eit større under, om det blir fortalt om dei menn som kan temje tre eller fjøler, slik at så snart som ein mann bind fjøler, sju eller ni alner lange, under føtene, då vinn han på fuglen i floget og dei snaraste mjåhundane i spranget, og reinen, som spring ein gong til så snøgt som hjorten. Endå er den mannen ikkje snarare på foten enn andre folk når han har berre skorne sine på føtene. Det er mange menneske som er så dugande på ski at dei i eitt renn stikk ni reinar eller fleire med spjutet sitt.

(...) Men der folk ikkje er vane med slikt, finst det snautt ein så snarføtt mann at det ikkje skal ta all snøggleik frå han straks det blir bundi slike trestykke på føtene hans.

(Kongsspegelen 1976, s. 40–41)

Det fantastiske kan opptre på mange forskjellige måter i litteraturen. Noen ganger virker miljøet og handlinga utrolige for leseren, mens personene i fortellinga oppfører seg som om det magiske og mystiske er helt naturlig og hverdagslig for dem. I undereventyret foregår handlinga i en verden der alle er inneforstått med at troll, sjumilsstøvler og høner som verper gull, eksisterer. Slike ting gjør ikke personene i eventyret overrasket. På samme måten er troll, alver, hobbiter og orker en naturlig del av hverdagen i Tolkiens bøker om Ringenes herre. Alle er med i den samme alternative virkeligheten. I bøkene om Harry Potter derimot blir Harry overrasket når han blir kalt inn til magiskole og møter den skjulte verden til hekser og trollmenn. Galtvort fortoner seg som et parallelt univers som de fleste ikke kjenner til, og de to verdener eksisterer nokså uavhengig av hverandre, selv om Harry og flere av de andre personene i bøkene har tilknytning til både magiverdenen og «gompeverdenen».

Andre ganger kommer det fantastiske på besøk i et univers som er tegnet nokså realistisk. Fortellinga om Karlsson på taket er et godt eksempel på det, og de fleste spøkelseshistoriene er også av denne typen. Noe av den skremmende effekten spøkelseshistorier har, kommer jo av at spøkelsene bryter med forestillingene våre om hva som er virkelig og mulig.

I noen fortellinger er det uklart om det som skjer, bryter med virkeligheten i fortellinga eller ikke. Ofte kan forfatteren spille på nettopp denne uklarheten – det er meninga at leseren skal lure litt på hva som er virkelig eller uvirkelig når fortellinga er slutt. En forfatter kan bruke ulike virkemidler for å skape en slik virkning. For eksempel kan personene i fortellinga være usikre på om de har drømt eller ikke. Eller forfatteren kan gi vink om at personen som opplever det fantastiske, ikke er ved sine fulle fem. Eller han kan rett og slett legge fortellinga om det fantastiske i munnen på en jeg-forteller som vi ikke helt vet om vi kan stole på.

Av og til kan leseren bli i tvil om personene virkelig opplever det fantastiske, eller om det fantastiske blir brukt som bilde på en indre konflikt eller kamp. I slike tilfeller kan det være et tolkningsspørsmål i hvilken grad litteraturen er fantastisk eller ikke. Diktsyklusen Haugtussa (1895) av Arne Garborg er et eksempel på dette. I boka møter vi Veslemøy, som er synsk og ser overnaturlige skapninger som haugkaller og huldrer. Noen ganger har disse skapningene en klart billedlig funksjon, de kan tolkes som krefter som sliter og drar i Veslemøy. Av og til kan det virke som om det overnaturlige foregår i Veslemøys egen forestellingsverden. Samtidig er ikke Veslemøys klarsyn bare fantasi. I et syn ser hun for eksempel at onkelen dør, noe som blir bekreftet like etter. Det overnaturlige er dermed noe som også virker inn på andre personer som hører hjemme i den virkeligheten boka dikter om. Men innimellom kan det være uklart hva som fins ute i naturen, og hva som foregår i Veslemøys hode.

Vi finner fantastiske innslag både i folkediktningen og i mange eldre klassikere. Hamlet av Shakespeare, Faust av Goethe og Peer Gynt av Ibsen er alle verk der fantastiske elementer spiller ei viktig rolle. I Norge fins det i dag ikke så mange bøker med fantastiske innslag beregnet på et voksent publikum. Her har den psykologisk-realistiske romanen vært en så dominerende sjanger at det ofte vekker en del oppsikt når noen skriver litteratur som bryter med den realistiske framstillingsmåten. I tillegg kommer at underholdnings-industrien i stor grad bruker denne typen innslag i film, bøker og tegneserier. Det kan nok hende at forfattere har kviet seg for å skrive fantastisk litteratur av frykt for ikke å virke seriøse nok.

På 1970-tallet hadde derimot den fantastiske litteraturen en blomstringsperiode i Norge. Tor Åge Bringsverd og Jon Bing var da sentrale aktører. Det ble også oversatt mye fantastisk litteratur i dette tiåret, særlig innenfor sjangrene science fiction og fantasy. I nyere tid er Kjartan Fløgstad og Hans Herbjørnsrud eksempler på forfattere som skriver tekster med fantastiske innslag. I 2004 kom Øyvind Rimbereid med diktsamlinga Solaris korrigert, der jeg-personen lever i år 2480 og skriver på et merkelig framtidsspråk som likner norsk. Rimbereid fikk stor oppmerksomhet for disse originale science fiction-diktene.

I barne- og ungdomslitteraturen har litteratur med fantastiske innslag hatt mye større gjennomslagskraft. Flere internasjonale klassikere innenfor barnelitteraturen, som Alice i Eventyrland, Ole Brumm, Pippi Langstrømpe og Mummitrollet kan regnes som fantastisk litteratur. Forfattere som skriver for barn, bryter ofte med det realistiske – vi kan nesten si at det fantastiske er det normale. Det er vanskelig å finne ei sikker forklaring på hvorfor det er slik. Kanskje knytter vi det fantastiske til lek og ei slags flukt fra hverdagen som etter vår oppfatning passer bedre for barn enn for voksne?

Det blir likevel galt å tenke så kategorisk om en så variert og omfattende litterær sjanger. Den fantastiske litteraturen rommer mange ulike verk og spenner fra det psykologiske til det politiske, fra det mytiske til det absurde, fra det underholdende til det dypt filosofiske. I essayet «Det eventyrlige» skriver forfatteren Tor Åge Bringsværd:

For meg er fabelen/bildet/lignelsen sannere enn noen detaljert dokumentarskildring. For hvis virkeligheten er en skog som vi har gått oss vill i – og det har vi nok, de fleste av oss – så hjelper det lite å sette seg på huk og detaljgranske stener og strå. Sannsynligvis har vi en bedre sjanse til å orientere oss hvis vi finner et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre man kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet ... (Bringsværd 1991, s. 29)

Bringsværd mener altså at den fantastiske litteraturen gir oss ei form for innsikt og forståelse som utfyller og dels overgår den likeframme skildringa av virkeligheten. Kanskje vi bør ha dette i tankene når vi vurderer fantastisk litteratur?

Litteraturliste