Naturalismen som litterær retning oppstod i Frankrike omkring 1870. I Norge finner vi litteratur med naturalistiske trekk etter 1880. Naturalismen har fellestrekk med den kritiske realismen, som fokus på urett og overgrep og idealet om ei realistisk framstillingsform.
Erik Werenskiold: En bondebegravelse (1883–85). I dette kjente maleriet av Erik Werenskiold er motivet en begravelse som skjer under svært enkle forhold. Motivet er malt så detaljert og naturtro at det likner på et fotografi. I bildekunsten bruker man betegnelsen naturalisme om nettopp denne nøyaktige etterlikninga av virkeligheten.
Hva skiller naturalismen fra realismen?
Hos de naturalistiske forfatterne finner vi likevel ikke den samme optimismen og troa på at forandring er mulig gjennom opplysning. Naturalistene så på mennesket som et produkt av arv og miljø, et "tenkende dyr" som formes av nedarvede egenskaper og av omgivelsene det lever i. Og mens de kritiske realistene skreiv om og for borgerskapet, fikk også andre samfunnsgrupper en stemme i den naturalistiske litteraturen. Alkoholikere, prostituerte og andre representanter for de laveste samfunnslaga blei hovedpersoner i en litteratur som ikke veik tilbake for å skildre også de stygge sidene ved livet, og det på en nærmest dissekerende måte. Naturalismens virkelighet er detaljert, rå og usminket.
Nora i Et dukkehjem og Oline i Hellemyrsfolket
For å belyse forskjellen mellom kritisk realisme og naturalisme kan vi sammenlikne Nora i Henrik Ibsens Et dukkehjem (1879) med Oline i Amalie Skram (1846–1905) sin romansyklus Hellemyrsfolket (1887–98). Ibsen lar Nora forlate mann og barn for å leve et liv i tråd med egne idealer. Ibsen lar leseren tro på at forandring og frigjøring er mulig! Skrams Oline derimot, som har levd et hardt liv preget av alkoholisme, får aldri noen ny start. Tvert om: Når sønnen Vesle-Gabriel dør, dras også mannen hennes, Sjur Gabriel, inn i den samme elendighet. Romanens berømte avslutning er: "Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren".
Aurora i Forrådt
I romanen Forrådt (1892) skriver Amalie Skram om Aurora, også kalt Ory. 17 år gammel blir hun giftet bort til den langt eldre kaptein Rieber, som hun på en litt barnslig måte beundrer og syns godt om. På bryllupsnatta blir hun kasta ut i en for henne helt ukjent verden. Hun føler seg forrådt av sin egen mor som ikke har forberedt henne på hva samvær mellom ektefeller innebærer. Og når hun får vite at ektemannen har hatt et aktivt seksualliv – primært med prostituerte kvinner – før han giftet seg med henne, føler hun seg dobbelt forrådt.
Samfunnets dobbeltmoral
Samfunnet godtok på denne tida at menn hadde seksuell erfaring før ekteskapet, mens det nærmest var umulig for ei kvinne å bli godt gift om hun ikke var jomfru. Ory reagerer på denne dobbeltmoralen ved å presse Rieber til å fortelle så mye som mulig om sine erfaringer, selv om det hun får høre, sårer henne, og selv om ektemannen opplever spørsmåla hennes som svært ubehagelige. Utspørringa blir til slutt så intens at Rieber velger å ta sitt eget liv. Med romanen om Ory og Rieber, som bygger på erfaringer fra Skrams eget liv, ønsker forfatteren å vise hvordan samfunnet står i veien for velfungerende ekteskap. Hvordan kan man leve sammen som likeverdige når normene for menn og kvinner er så ulike?
Kristiania-bohemen
Kristiania-bohemen var ei gruppe kunstnere og forfattere som var enda mer radikale i sin kritikk av hykleriet og dobbeltmoralen som preget samfunnet de levde i. De gikk blant annet inn for "fri kjærlighet" utenfor ekteskapets rammer. Hvordan kvinner og menn vil få det bedre sammen om de begge har seksuelle erfaringer, var ett av temaene i Hans Jæger (1854–1910) sin roman Fra Kristiania-bohêmen (1885). Maleren Christian Krohg (1852–1925) var også del av denne bohemkretsen. Han både malte og skreiv om ungjenta Albertine som blir offer for samfunnets kvinnefiendtlige blikk.
Christian Krohg (1852–1925): Albertine i politilegens venteværelse. Christian Krohg var en av de ledende skikkelsene i bohemkretsen og opptatt av at også kunst kunne brukes i kampen for et bedre samfunn. I dette bildet har han gjengitt en scene fra sin egen roman Albertine, som skildrer hvordan ei fattig jente ender opp som prostituert.
Arne Garborg (1851–1924) er en annen sentral naturalistisk forfatter. I romanen Mannfolk (1886) tar han opp samme tematikk som Skram, Jæger og Krohg – nemlig hvordan samfunnets ulike seksualnormer for kvinner og menn hindrer likeverdige kjærlighetsforhold.