Mobilitet kan skje i to ulike former: en når man oppnår en rolle forskjellig fra foreldrenes roller, og en som handler om endringer i yrkeslivet.
Intergenerasjonell mobilitet, eller generasjonsmobilitet, er når et individ oppnår en rolle som er forskjellige fra foreldrenes eller besteforeldrenes. Gjennom utdanningssystemet i Norge, og ikke minst etter opprettelsen av Statens Lånekasse for utdanning, har de fleste i Norge mulighet til å ta utdanning, uavhengig av sosial posisjon eller klase, og slik oppnå en rolle som er forskjellige fra foreldrenes eller besteforeldrenes.
Videre kan mobilitet skje i form av intragenerasjonell mobilitet, eller karrieremobilitet. Dette er når, og hvor mye, et individ i løpet av sitt yrkesliv endrer yrkesroller, for eksempel når en person får en ny og mer prestisjefylt yrkesrolle.
Strukturell mobilitet eller reproduksjon?
Strukturell mobilitet betyr mobilitet som følge av endringer i antall jobber og type jobber i et samfunn, med andre ord når yrkesstrukturen endres som følge av strukturelle endringer i et samfunn. Et eksempel på en slik strukturell endring er nettopp utdanningssystemet i Norge, hvor man tenker at dette også vil utjevne ulikheter i samfunnet. Alle får muligheten til utdanning.
Men er det slik? Det er andre faktorer som påvirker mobilitet, som for eksempel at det kan være en sammenheng mellom foreldrenes yrkesvalg/utdanning og barnas valg av yrke og utdanning. Slik sett viser sistnevnte at utdanningssystemet ikke nødvendigvis fører til en utjevning av ulikheter, men kanskje heller en reproduksjon av dem, dersom utdanning går i arv?
Bourdieus kapitalformer
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu var blant annet opptatt av hvordan og hva familiebakgrunn kunne bety for sosial status og utdanningsvalg, for eksempel hvordan foreldre fra velstående familier kunne bidra gjennom barnas oppvekst. Frankrike var, og er, riktignok et mye mer klassedelt samfunn enn Norge, men Bourdieu ble opptatt av å studere skjulte maktstrukturer og sosiale posisjoner slik de viste seg i blant annet boligmarkedet, utdanningssystemet og familieforholdene.
På grunnlag av studiene både fra Algerie og Frankrike kom Bourdieu til at den sosiale posisjonen den enkelte har, er avhengig av hvilken kapital vedkommende har. Dette er et nyttig utgangspunkt også når vi skal forsøke forklare ulikheter og sosial mobilitet i det norske samfunnet, og hva som påvirker hvordan man klatrer på den sosiale rangstigen.
Bourdieu viser til tre kapitalformer
- Den økonomiske kapitalen er adgangen til penger og materiell rikdom
- Den kulturelle kapitalen opparbeides gjennom oppvekst og utdannelse. Det er symbolske goder som har både bruks- og bytteverdi. Eksempler på dette kan være kunnskaper, språk og det å mestre sosiale koder og regler for oppførsel.
- Den kulturelle kapitalen kan omsettes i sosial kapital ved at man kan få tilgang til sosiale kretser og nettverk som kan være nyttige og åpne dører.
Gjennom fødsel og oppvekst har man opparbeidet seg disse tre kapitalene, og til sammen utgjør de individets ressurser og muligheter. Bourdieu understreket imidlertid at man også kunne erverve seg disse kapitalformene senere i livet.
Kapitalformene innebærer at selv om det kan virke som vi står overfor frie valg og kan stake ut vår egen vei i livet, så vil kapitalen vi har med oss, begrense oss. Det er opplagt at den økonomiske kapitalen ofte kan hindre oss i å nå våre materielle mål, men kanskje ikke så åpenbart at vi kan mangle kulturell og sosial kapital til for eksempel å få venner innenfor miljøer vi ønsker oss inn i, eller komme oss inn på den skolen vi ønsker.