Slektens betydning før og nå i Norge
Studiet av slektskap har vært et viktig tema i samfunnsvitenskapene, spesielt i sosialantropologien. I de fleste ikke-industrialiserte samfunn er slekt og slektskap den viktigste sosiale institusjonen. Det er gjennom slekten hvert enkelt individ får ivaretatt sine menneskelige behov. Det er familien og slekten som sørger for at hvert enkelt individ får det han eller hun trenger for å leve, får seg ektefelle, får tilhørighet og identitet og blir husket etter døden.
Om vi går tilbake noen hundre år i tid, hadde slekten en slik sentral posisjon i Norge. Ættens rolle i vikingtiden er et godt eksempel på det. Selv om den minste enheten alt da var det vi kan kalle kjernefamilien, var det slekten eller ætten som var det samlende og beskyttende holdepunktet i befolkningen. Hver enkelt var avhengig av slekten for å kunne leve et beskyttet liv.
Slektsstrukturen i Norge har tradisjonelt fulgt et kognatisk system. Det vil si at slektskapet overføres parallelt, både fra far og mor, og en tilhører både mors- og farsslekten. Det var stort sett slik at det var mannen og faren som ga navn til slekten, og tradisjonelt skulle den eldste sønnen arve farens formue og føre slektstradisjonene videre. Ved overføring av eiendom over ti dekar kaltes dette odelsrett. I 1974 ble Odelsloven endret, slik at gutter og jenter ble stilt likt i odelsrekkefølgen. Før 1974 hadde kjønn prioritet foran alder og fødselsår. Dermed ble denne tradisjonen brutt.
Det gamle bondesamfunnet var preget av selvforsyning, og samfunnsoppgaver som produksjon, fordeling, rekruttering og sosialisering var knyttet til lokalsamfunnet og ættegården. Produksjonen var arbeidskrevende, og det var bruk for mange personer i produksjonen. Derfor var det naturlig med et stort bofellesskap og en stor husholdning.
Tradisjoner lever videre
Selv om slekten eller ætten ikke har samme betydning som tidligere, er ikke alle spor etter slektstradisjonene visket ut. En rekke regler, normer og forestillinger lever videre, og avspeiler seg også i lovverket. Arveloven definerer klart hvordan arverekkefølgen følger slektsleddene. Dette er også viktig i dagens samfunn, blant annet fordi arv påvirker fordelingen av verdiene i samfunnet. Ekteskap mellom nære slektninger er forbudt, og det er strenge normer knyttet til ekteskap mellom fjerne slektninger.
Det er nok også slik at slekten har en viss betydning i rituelle sammenhenger. Når barn får navn, og ved konfirmasjon og bryllup, er det vanlig å be slektningene i selskap. Slektsstevner har blitt en mer og mer vanlig skikk rundt omkring i landet.
I Norge er det slektsnavnet som blir brukt i navnelister som for eksempel i folkeregisteret. Slik er det i de fleste vestlige kulturene, med Island som et unntak; der er navnelister sortert etter fornavn, og slektsnavn er ikke vanlig.