Erving Goffmans rollespill

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Chutima Kuanamon

Før vi går nærmere inn på Goffmans teorier, må vi klargjøre noen fagbegreper. Disse begrepene er viktige for i det hele tatt å forstå hva Goffman snakket om.

Alle mennesker har en del statuser. En status er et gjenkjennelig trekk ved en person, med visse plikter og rettigheter knyttet til seg. Den sosiale personen er på mange måter bygd opp av statuser. Lærer, far, sønn, venn og nabo er eksempler på ulike statuser en person kan ha.

Hvilken status som er relevant i en konkret situasjon, vil selvsagt variere. Du arbeider kanskje som lærer, men det har ingen hensikt å spille ut statusen lærer i bursdagsselskapet til barnet ditt. Der er du først og fremst til stede som mor eller far.

De fleste statuser en forventet oppførsel knyttet til seg. Alle forventer at en lege, en lærer eller en butikkansatt skal oppføre seg på en bestemt måte. En butikkansatt skal for eksempel hjelpe kundene når det er behov for det.

Enkelte statuser har likevel ingen standardatferd. Hva er fasiten på statusen som kjæreste? Gjennom et langvarig kjærlighetsforhold vil du alltid finne nye elementer ved statusen. Her er alltid noe nytt å oppdage, til forskjell fra andre og mer forutsigbare statuser.

Når du har en bestemt status, legger denne til vanlig klare føringer for hvordan du skal oppføre deg. Det er her rollene kommer inn i bildet. En rolle er den atferden som er forventet av deg når du har en bestemt status.

Tenk deg at du er lege på et sykehus. Da er dette statusen din, og rollen din er det du faktisk gjør som lege. Rollen er med andre ord hvordan du snakker, ter deg og oppfører deg som lege.

I og med at hver status har visse plikter knyttet til seg, står du ikke fritt til å oppføre deg som du vil. Vi forventer for eksempel at en sjaman skal kunne kontakte åndeverdenen. En konge kan ikke besøke puber i tide og utide, og en lege skal kunne svare på medisinske spørsmål. Hvis du ikke oppfyller kravene som stilles til en status, kan du rett og slett bli straffet for det. Dersom en elev skulker timen, vil hen få fravær, dersom en bussjåfør fikler med telefonen mens hen kjører, vil hen få bot. Alt dette gir hverdagen og møtet med ulike statuser en viss forutsigbarhet.

Dette betyr likevel ikke at vi helt nøyaktig kan forutsi hvordan en bussjåfør, far eller barnehagelærer vil oppføre seg. Hver status har også et visst handlingsrom, og rollen kan utspilles på like mange måter som det finnes mennesker som innehar statusen. Hver status har med andre ord et visst spillerom. Ingen mødre, lærere eller værmeldere oppfører seg vel på nøyaktig samme måten?

Ifølge Goffman kan vi manipulere statusene våre og spille dem på en slik måte at de virker til vår fordel. Oppførselen vår er ikke nødvendigvis naturlig, men snarere et resultat av planlegging: Vi vil gjerne styre hva slags inntrykk de andre får av oss. Dette kaller Goffman for inntrykkskontroll (impression management).

Frontstage og backstage

For å forklare hvordan vi planlegger og manipulerer statusene våre, tar Goffman i bruk begreper fra teaterverdenen. For ham er dette nærmest som et rollespill å regne, og han skiller mellom det som foregår backstage og frontstage.

Backstage er de områdene der vi ikke behøver å forholde oss til noen andre, samtidig som vi i ro og mak kan planlegge hvordan vi skal spille ut statusen vår på best mulig måte. Det er backstage vi legger strategiene for å kontrollere det inntrykket andre får av oss, for eksempel når vi øver på en muntlig presentasjon eller en tale foran speilet hjemme. Både presentasjonen og talen har det formål at vi skal vise oss fram på en spesiell måte, og det er dét vi øver på. Vi vil kontrollere hvordan de andre oppfatter oss, akkurat som en skuespiller ønsker å påvirke publikum.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Eva Bee

Da sier det seg kanskje selv at utførelsen av statusen foregår frontstage. Dette er situasjoner der vi må spille ut det vi har planlagt. Hvis du har øvd på en festtale på stuegulvet hjemme, vil selve festen og talen være det Goffman kaller for frontstage, eller scenen. Det er nå det gjelder, det er her alt du har øvd på, skal brukes, og det er i slike situasjoner du skal forsøke å kontrollere det inntrykket andre får av deg.

Ifølge Goffman er altså en stor del av oppførselen vår planlagt. Vi ønsker å kontrollere hvordan andre oppfatter oss, og til en viss grad spiller vi noen ganger et skuespill.

Eriksen, Th. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.