Hvittingen er en typisk fiskespiser, og en av de viktigste rovfiskene i Nordsjøen. Den spiser for det meste øyepål, tobis, krepsdyr og sild, men tar også en del yngel av torsk, hyse og hvitting.
Utbredelse
Hvittingen er vanlig i Øst-Atlanteren fra Gibraltar til Island og Norge. Den er svært vanlig langs norskekysten nord til Trøndelag, noe mer sjelden helt nord til Øst-Finnmark. Hvittingen er vanligvis en bunnfisk som lever på 10–200 meters dyp, men den beveger seg også oppover i vannmassene. Hvittingen blir kjønnsmoden når den er ca. to år gammel. Da er den 25–30 cm lang. I fem–seks-årsalderen er den vel 40 cm.
Hvitting er en populær sportsfisk, som blir størst på Nordvestlandet og i Trondheimsfjorden. Norsk sportsfiskerekord er på 3,115 kg. Gytingen foregår i store stimer fra januar til juli, på 40–100 meters dyp.
Anvendelse
Det hvite, velsmakende kjøttet til hvittingen gjør den til en ettertraktet matfisk. På Sørlandet kalles hvitting for «havets kylling» på grunn av kjøttets smak. Det tas mye hvitting sammen med andre torskefisker i trål og snurrevad, spesielt i Nordsjøen. Hvittingen blir tilberedt som andre torskefisker. Stekt, dampa, bakt, i supper, gryter, som fiskekaker osv.
Næringsinnhold
Hvitting er en god kilde til natrium, kalium og protein. Den inneholder også andre viktige mineraler.
Se Matvaretabellen fra Mattilsynet for nærmere opplysninger om næringsinnholdet.
Huskelappen
Sesong
Hele året.
Størrelse
Opptil 40 cm og 3 kg.
Utbredelse
Øst-Atlanteren fra Gibraltar til Island. Langs norskekysten nord til Trøndelag, noe mer sjelden lenger nord.
Med andre ord
Latinsk: Merlangius merlangus
Engelsk: Whiting
Fransk: Merlan
Tysk: Wittling