Hopp til innhold

Fagartikkel

Sofistene og Sokrates: «Hva er det gode liv?»

Rundt 450 f.Kr dreide filosofien fra fokus på naturfilosofiske spørsmål til fokus på mennesker og samfunn. Filosofene ble mer kritiske til gamle myter og sedvaner. Dette har sammenheng med utviklingen av demokratiske institusjoner og borgernes medbestemmelse i polisene.

LK06
Sittende statue av filosofen Sokrates i Athen. Foto.

Statue av Sokrates i Athen

Idealstaten og spørsmålet om hva som er det gode liv, ble nå framtredende. Det er i denne historiske perioden at de tre store filosofene Sokrates, Platon og Aristoteles levde og virket.

Sofistene

I den «greske opplysningstiden» opererte ulike sofister, eller vismenn, som lærere for borgerne som skulle delta i det politiske livet som oppsto med demokratiske institusjoner. Sofistene reiste rundt i ulike poliser og tok seg betalt for sine tjenester i retorikk. Borgerne på sin side lærte retoriske knep for å kunne overbevise i domstolen eller på andre politiske arenaer.

De samfunnskritiske sofistene var opptatt av mennesket og dets plass i samfunnet. Sofistene var skeptiske til vedtatte sannheter, og hevdet som Protagoras (481-411 f.Kr) at: «Mennesket er målestokken for alle ting». Siden menneskene oppfatter tilværelsen subjektivt og med egne forutsetninger, vil ulike tolkninger fremme ulike kulturer med forskjellige normer og styresett. Hva som er rett og galt i et samfunn, vil derfor variere i ulike kulturer, mente sofistene.

Mens sofistene ble regnet som kulturrelativister, tok Sokrates en motsatt posisjon, og hevdet at det finnes noe som er rett og noe som er galt. Dette ble videre underbygd av Sokrates sin elev, Platon.

«Kjenn deg selv»

Sokrates (470 f.Kr.-399 f.Kr.) oppfordret menneskene med: «Kjenn deg selv». Innsikten om oss selv oppstår i dialogen med andre mennesker, hevdet han. Sokrates vandret rundt i gatene i Athen og utfordret gjerne autoriteter som mente å sitte med sannheten. Ofte spilte Sokrates dum i dialogene for å få andre til å erkjenne sin egen uvitenhet, og han stilte stadig vekk nye spørsmål. Målet var at dialogen i seg selv skulle gi dypere innsikt om oss selv.

På spørsmålene «Hva består det gode liv i, og hvordan kan vi bli lykkelige?» hevdet Sokrates at det fantes noe som kunne lede oss på veien. Dette kalte han dygder, og blant antikkens borgere stod mot, rettferdighet, måtehold og visdom sentralt som idealet for menneskelig atferd. For Sokrates var visdom langt viktigere for lykken enn materielle goder og sosial prestisje.

Tegning av Sokrates

Sokrates og Alkibiades

Veien til det «gode liv»

Målet for menneskene var å oppnå dygdene gjennom å få innsikt i sitt eget liv. Egenerfarte kunnskaper ville føre til visdom og innsikt i oss selv. Hvis man «står inne for disse dygdene», vil man handle rett og rettferdig. Rette handlinger i ulike situasjoner vil føre til menneskelig lykke. For Sokrates handlet lykke om å ha fred med seg selv, ha god samvittighet og selvrespekt. Lykken i sokratisk forstand har dermed med menneskelig integritet og identitet å gjøre. Den som «duger» som menneske er dermed et helt menneske, og er «lykkelig».

Skirbekk og Gilje: 2007:46

Sokrates for ettertiden

Sokrates utfordret mange autoriteter og gamle myter gjennom sitt liv. Mange unge borgere fulgte i Sokrates følge og spredte hans tanker for ettertiden. Hans elev Platon var til stede under rettssaken mot Sokrates der tiltalen var at «Sokrates ville forderve ungdommen og innføre nye guder». Sokrates opptrådte egenrådig og arrogant i rettssaken, som endte med at folkedomstolen til slutt dømte han til døden med 281 mot 220 stemmer.

Sokrates viste moralsk og intellektuell personlig integritet, både i hverdagslivet og i møte med døden. Arven fra Sokrates er at et tenkende menneske ikke nødvendigvis trenger å følge nedarvede forestillinger. Han oppfordrer oss til å bli reflekterte mennesker som følger vår egen vei ut fra vår egen overbevisning.

Kilde: Skirbekk & Gilje. Universitetsforlaget 2007

Sist oppdatert 15.09.2017
Skrevet av Jan Erik Auen

Læringsressurser

Antikken