Hopp til innhold

Fagstoff

Kalkstein og steinsalt

Steinsalt dannes ved at havvann fordamper ved oppvarming i tørre perioder, slik at salt felles ut og avleires i tykke lag. Kalkstein er dannet fra avsetninger av koraller og dyr med skall eller skjelett. Kalkstein blir permeabel når den utsettes for sprengning fra blant annet saltstokker.
Oljefeller rundt saltdom. Illustrasjon.
Åpne bilde i et nytt vindu

Salt

Steinsalt dannes ved at havvann fordamper ved oppvarming i tørre perioder, slik at salt felles ut og avleires i tykke lag. På norsk sokkel er steinsaltet, som ble dannet for ca 250 millioner år siden i siste del av permperioden, mest kjent. Da ble det avsatt flere hundre meter tykke saltlag i sørlige Nordsjøen.

Saltet ble liggende som et lokk over kildebergarten i den kullførende sandsteinen fra karbontiden sør i Nordsjøen. På denne måten var salt viktig for dannelse av olje og gass i kildebergarten.

Salt har lav egenvekt. Det trenger opp gjennom overliggende lag og danner saltdiapirer (saltdom) som sprenger på de overliggende bergartene. Når saltet forflytter seg, åpner det for migrasjon av olje og gass fra kildebergarten til reservoarbergarter. Saltdiapiren sprekker opp og danner fellestruktur i overliggende bergarter. Slik gir saltet grunnlag for oljefeller i kalksteinen på Ekofisk.

Strukturen som dannes av salt kalles saltdiapir, saltdom eller saltstokk. Det betyr det samme.

Organiske sedimenter, kalkstein

Marine planter og dyr omsetter kalk fra vannet til å bygge skjelett og skall. Når disse organismene dør, samles de harde delene i lag på havbunnen. Dersom lagene blir tykke nok, øker trykket på de nederste lagene som etter hvert herdes til kalkstein. Kritt er et eksempel på en slik type kalkstein som blir til gjennom biokjemiske og organiske prosesser.

Kalkstein har ofte høy porøsitet, men lav permeabilitet. Den består av mange porerom som ikke er i forbindelse med hverandre. Dersom kalksteinslag blir utsatt for press, vil lagene sprekke opp. Porerommene får kontakt med hverandre gjennom sprekkene. Det kalles sprekkeporøsitet. Den kan være så høy som 40 prosent.

I Ekofiskfeltet i Nordsjøen er kalksteinen en ypperlig reservoarbergart med porøsitet som ligger på 40 prosent. Permeabiliteten på grunn av sprekkene er opp til 50 mD.

Innsynking i kalksteinsreservoar

Ettersom Ekofisk-oljen utvinnes og hentes opp til overflaten, synker trykket i reservoaret. Dette fører til at den sprø kalksteinen ikke klarer å bære vekten av overliggende lag. Kalksteinen faller da gradvis sammen. På Ekofiskfeltet har dette ført til at havbunnen over reservoaret har sunket inn nesten 10 meter, og installasjonene på feltet er derfor blitt jekket opp tilsvarende.

I de fleste sandsteinsreservoar på norsk sokkel vil ikke dette skje fordi de enkelte porerommene er mindre. I tillegg er vekten av lagene over bedre fordelt på de enkelte sandkornene som er dannet av kvarts.

Relatert innhold

Sedimentære bergarter er avsatt som små partikler og senere herdet til fast bergart. Sedimentære bergarter har en viktig rolle i oljefellene.

Sand og leire er klastiske sedimenter som er avsatt som små partikler og senere herdet til fast bergart. Disse bergartene er sentrale på norsk sokkel.

CC BY-SASkrevet av John-Erik Sivertsen. Rettighetshaver: Cerpus AS
Sist faglig oppdatert 18.07.2017

Læringsressurser

Geologi for brønnteknikk