Ikke-verbal kommunikasjon

Det nonverbale, eller ikke-verbale, språket er, i likhet med det verbale språket, et språk. Vi sender og tolker tegn: Vi retter frem hånden og tar imot hender til hilsen, vi vinker, trekker på skuldrene, vender oss til og fra samtalepartnere, ser dem i øynene eller viker unna, smiler eller rynker pannen.

Ansiktet er den mest informative kroppsdelen vi har, etterfulgt av hendene. Føttene kommer på tredjeplass. Noen ansiktstrekk er ubevisste, andre er bevisste tegn som sendes med hensikt. Det er nesten ubegrenset hvor mange tegn og signaler som kan formidles med øynene. Vi kan bruke dem til å oppnå øyekontakt, unngå øyekontakt, se ned, «flakke med blikket», stirre stivt fremfor oss, eller rett og slett lukke dem.

Å riste på hodet» betyr hos oss vanligvis nei, mens et nikk tolkes som ja. I enkelte middelhavsland, som f.eks. Bulgaria, og deler av Hellas og Tyrkia, betyr hoderisting ja, mens et rykk med hodet, som vi oppfatter som et nikk, betyr nei. Betydningen av kroppsbevegelser er kulturbestemte, ikke internasjonal.

«Dersom du binder armene på en italiener, får han ikke sagt et ord!», heter det. Italienere og andre folk rundt Middelhavet er kjent for sin bruk av armbevegelser mens de snakker. Fakter og gester understreker det som skal sies. Vi skandinaver bruker også hendene, men er kjent for å være mer tilbakeholdende med å bruke dette kroppsspråket.

Dersom du har reist litt rundt i verden, oppdager du fort at det fins store variasjoner når det gjelder kroppskontakt, særlig mellom kjønnene. Typiske kontaktkulturer er Øst-Europa, Sør-Europa, Midtøsten og Latin-Amerika der det er vanlig ikke bare å håndhilse, men også klemme og kysse. I ikke-kontaktkulturer er hilsemåten preget av mer fysisk avstand, slik den vanligvis er i vårt eget land når vi ikke kjenner den vi hilser på.