Noen ganger er det lureste en ungdom kan gjøre, å slåss for at noe gammelt får leve.
Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Å kjempe for at papiravisene skal overleve, er ikke det litt som å kreve at det skal stå en telefonkiosk på hvert gatehjørne? Er det ikke grenser for hvor retro det er lov å være? Samferdselsminister Jon Georg Dale er en moderne mann. Han har ingen medfølelse med alle lokalavisene som sier at postens planer om å kutte ombæringen til et par dager i uka vil bety kroken på døra. Han er så moderne at han sikkert ikke har krok på døra en gang, bare en digital lås som han kan fjernstyre gjennom en app.
Få fart på digitaliseringen, sier minister Dale. Hadde han hatt ansvar for rassikringen av norske bygder, ville han antakelig bedt de som var truet på livet om å lære seg å springe fortere, heller enn å hjelpe dem med å bygge sikring i fjellsiden.
I Sogn og Fjordane kommer annenhver avis fortsatt med posten. I Finnmark er det hver tredje og i Nordland, Troms og Telemark hver fjerde. De fleste lokalavisene er små, men utrolig seige. De kommer ut uansett hvor mange hindringer som blir lagt i veien for dem, ganske enkelt fordi mange lesere fortsatt vil ha en papiravis, og det samme vil mange annonsører. Det er fortsatt lettere å selge hus og leiligheter, sportsklær og tv-apparater på papir enn på skjerm.
Hvis det er noe norske aviser har brukt tid og krefter på de siste 10-15 årene, så er det å utvikle digitale strategier. Dessverre har ikke leserne vært på like mange strategiseminar. Papiropplaget synker, men for lokalavisene synker det mye langsommere enn regjeringen setter pris på. Framtiden er antakelig digital, men pengene som avisene lever av i år - og neste år, og året deretter - kommer i all hovedsak fra papir.
Men dette er jo et problem for eldreomsorgen, hvorfor skal unge bry seg med at bestefar insisterer på å tusle ut i postkassen for å hente bygdaposten når han tross alt fikk en iPad til jul i fjor?
Fordi sannsynligheten er stor for at også unge mennesker kommer til å leve i norske bygder og bygdebyer, uansett hvor mange regionreformer som blir trykket ned over hodene på dem. Mister de lokalavisen, arver de et dårligere samfunn fra de som i dag setter kaffekoppen på bordet og blar opp dagens avis.
Mange tror at pressestøtten er en næringsstøtte. Det er en misforståelse. Både den direkte støtten til nummer 2-avisene og momsfritaket for alle aviser er følgekostnader ved å ha et demokrati.
De endringene i Postloven som regjeringen foreslår, vil virke motsatt. I den grad Postens øvrige virksomhet subsidierer ombæringen av aviser, er det fordi den staten som eier Posten blir en mye dårligere stat hvis et stort antall aviser dør. Det amerikanske postvesenet, U.S. Mail, ble ikke opprettet for å transportere kjærlighetsbrev eller inkassokrav, men for å spre aviser og magasiner. Den amerikanske republikkens grunnleggere innså at forutsetningen for at det store politiske prosjektet deres skulle lykkes, var at velgerne var best mulig orientert. Derfor vedtok de allerede i 1794 at avisene bare skulle betale 1 cent i porto. Høye takster på brev og pakker subsidierte distribusjonen av tanker og ideer. Den pågående fordummingen av amerikansk politikk skyldes ikke at velgerne leser for mange aviser.
Norske kommuner blir slått sammen til større enheter. Det blir lengre til kommunehuset og sjansen avtar for at naboen er en folkevalgt. Hvis lokalavisen dør, blir det brått mye vanskeligere både å kjenne til og påvirke beslutninger som kan gjøre livet i bygda bedre eller verre. Hvis lokaljournalisten blir borte vil det offentlige byråkratiet bli sløvere, demagogene får lettere spillerom, den politiske debatten blir grunnere og den norske formen for korrupsjon får friere spillerom.
Å kjempe for at lokalavisene skal overleve, blant annet ved at Posten fortsatt bringer dem ut til folket, er ikke som å kjempe for gjeninnføring av faks og fest-telegram, men å tegne en demokratiforsikring – noe alle unge bør gjøre.